mysbloggen

ovenfra og ned

2011-02-09T13:50:00.000-08:00

her hvor jeg og mannen bor nå så ser vi alt ovenfra. til og med holmenkollen ser vi ovenfra, sånn hvis vi ser bortover mot venstre. og der nede er siloen som vi bodde ved før, og botaniske hagen som vi har hatt så mange fine kjærstetusleturer i på våren. en dag i uka hadde vi det, og det var så fint det. vi satt alltid i sansehagen/seniorhagen, for vi er litt sånn gamle inni oss vi. og så skrev vi ned navnet på alle de fine gamle norske vekstene der, sånn at vi en dag skulle huske å plante de når vi fikk vår egen hage. og det har vi jo fått nå. men den er under et lite lag sne nå bare. men hver gang som pusekatt faller ut av vinduet fordi han ikke helt har lært seg hvordan å klatre i stige, så blir det noen små hull i snøen der de varme potene hans treffer bakken, og når de hullene blir litt større, og de første bare flekkene med jord kommer fram, da skal jeg plante løk, en av de fra seniorhagen. men hvilken vet jeg ikke helt ennå, for vi hadde jo aldri med oss skikkelige skrivesaker når vi var der i botaniske hagen, så på en av en million lapper rundt her i huset, så står det navnet på den blomsten, og når jeg finner den så skal det beplantes. vår våren kommer altså. å ja.

siden sist

2010-09-19T14:54:00.000-07:00

håret har blitt høstrødt. siden sist har jeg sagt faen så mange ganger at jeg kanskje mistenker at hårfargen er manifestasjonen på at det er fanden selv har tatt bolig i min kropp. jeg glemmer, går på blemmer og gjør feil så mange ganger at jeg tror at nå er vel begerets bredd nådd hver gang. men siden sist har jeg oppnådd så mye, hvert spark i veggen herder en.

igår fikk jeg en vakker bukett markblomster og et kort: "til verdens beste sjef". så det nytter. det nytter å bli sint, få ut en faen nå og da. men nå skal jeg søren plystre meg ta en ferie til.

og hvor skal jeg nå? har ikke anelse.

Nå kaster vi loss

2010-06-24T14:41:00.000-07:00

If you need me, I´ll be in the Caribbean.

Rått

2010-06-20T14:02:00.000-07:00

En gang sa jeg til meg selv at jeg godt kunne prøve å være vetarianer. Og hvor ellers i verden burde vel et slikt mål la seg oppfylle, om ikke i veggismekkaet California? Et halvt år der, og utallige helhjerta tre-dagers forsøk, bestående av de mest fantastiske Cheeseboard-pizzaer, falafeler og Amandas sjampinjong-burgere, måtte jeg erkjenne at jeg klarer bare ikke å bli vegetarianer.

Det blir for enkelt å si at jeg savnet kjøtt. For her hjemme i norge består hverdagskosten min i veldig liten grad av kjøtt. Og spiser jeg det er det helst kjøtt som er kjøpt med god samvittighet. Prisen for en Stangekylling som har levd et langt og romslig liv på gården i Tønsberg, blir liten dersom man heller kjøper denne en gang iblant, i forhold til å stadig fylle fryseren med klumper av frossenfilet sprøytet full av vannstoffer og antibiotika fra storleverandørene.

Så da jeg forrige helg tilbragte tre herlige dager på Karmøy, som forlover i min beste venns hemmelige bryllup (offentlig igår!!), fikk jeg massevis av inspirasjon til å spise litt mer gjennomtenkt framover. Lotte er raw-food tilhenger, og klarte helt uten noe særlig kamp å overbevise meg om at rå mat, det vil si frukt eller grønnsaker som aldri er tilberedt over 40 grader, er helt fantastisk bra. Jeg har ingen planer om å omvendes helt, men etter å ha smakt alle de spennende rettene som fru Amland disket opp med, er det ingen tvil om at frukt og grønt-fanen nå skal løftes her i heimen!

Og siden dagene nå kan telles på en hånd til vi lander i Karibien, har jeg i helgen øvd meg på raw-retter med tropisk tilsnitt:
-Daddelsnadder
-Bananpannekaker med kokos og kanel
-Appelsin, rosin og fennikkelsalat
-Mango og chilisalsa

Legger ut oppskrifter og bilder imorgen, for det tar nå litt tid dette greiene her... Så her er heller et bilde av flotte Lotte og hennes ektemann:)

Oppdagelsen

2010-06-09T15:14:00.000-07:00

Oppdagelsen altså. Jeg sa jo seg skulle dele det, og for den observante leser kommer det kanskje ikke som en overraskelse at det også denne gangen dreier seg om noe spiselig. Utespisingen tok for alvor av i løpet av helgen, og da en lunsjdate med en bergens-venninne sto på tapetet så jeg ingen grunn til å bryte mønsteret, selv om det var blitt mandag. Frøken T har fartstid på vestkanten, og skulle lose oss begge frem til en anstendig Sushi som så skulle inntas iblant lettkledde steinmennesker i Vigelandsparken. Men midt i den den hjerteligste skravel skjærer jeg nærmest instinktivt over Frognerveien, inn en dør, og så ut en dør, og så inn i en bakgård. Frøken T har naturligvis ikke anelse om hvorfor vi driver og sniker oss inn i fremmede hus, men noe på min radar sa bare HER skal vi inn. Mitt sidesyn hadde nemlig registert logoen til bakeriet som Persille deler produksjonslokaler med, Kolonihagen. Og det var altså her, inne bak byens kanskje mest anonyme fasade at mitt cafe-paradis åpenbarte seg.

(bildene er knabba fra kolonihagens facebook-side)

Herregud, som jeg har lengtet etter å finne en skatt som dette! De serverte selvfølgelig alle herlighetene som jeg har vært så heldig å ha til utprøving hjemme de siste ukene, være seg sitron-marengs-terte og ostekake med bringebær og chocolate chip cookie-bunn (So long spysjuke-slankekuren), men de hadde også et vell av fantastiske økologiske safter, nykverna kaffe fra Supreme Roastworks på Torshov, og min favoritt: Hjemmelaget syltetøy med jordbær og rabarbra.

Og så var kronprinsessen der.

KRONPRINSESSEN DIGGER KOLONIHAGEN!

Og hun satt rett ved siden av oss. Det er den største nær-kongelige opplevelsen jeg har hatt noen sinne. Og det var takket være dennes kobbel av livvakter, at jeg ble oppmerksom på at cafe-juvelen også hadde en inngang for den gemene hop, og at frøken T og megsjæl rett og slett hadde tatt kontor-inngangen.

Here goes

2010-06-07T15:00:00.000-07:00

Noen herlige dager med sol og smak av sommer til tross, hodet mitt er milevis fra den harmoniske plassen der det burde være under slike omstendigheter. Grunnen, dette stedet jeg kaller jobben, legger beslag på adskillig mye mer tankekraft enn hva godt er om dagen. Mentalt har jeg gått og forberedt meg til åpningen av min egen avdeling i oktober, og klart å snu tankene om at kursendring er lik nederlag, til å se dette som en kjempespennende mulighet til å realisere beskjedne og bortgjemte drømmer. Men som så ofte ellers dukker det plutselig opp ting som snur opp ned på det hele. Uten riktig å ha noe særlig med forutsetninger fikk jeg plutselig ansvaret for en av cafeene, som nå dessverre skal legges ned. "Bare sørg for at det ikke blir noe hassle den siste tida". Og vips satt jeg der, med en trivelig, lys og moderne cafe i fanget. Og sjøutsikt. Men ikke et menneske å servere. Hva om dette skjer når det blir min tur i oktober? Forholdene per idag tilsier heldigvis at min dystre utsikt ikke vil realiseres når det kommer til det å tiltrekke seg folk, allerede er det folk som har begynt å søke jobb (og gjett hvem som skal intervjue dem?!), men med all denne massive sjelevrenginga som skulle til for å få meg til å si ja til jobben i våres, føler jeg at fallhøyden har blitt veldig stor hvis ting ikke går som man håper.

Men kanskje går det som idag, da suhi-lunsjen med en gammel student-TV venninne heller ble til oppdagelsesferd i hennes fornemme Frogner-nabolag, der vi endte opp i samme selskap som selveste HKH Kronprinsessen. Ikke helt etter planen det. Men det var en fin oppdagelse. Og den kan jeg fortelle om i morgen.

Jammen den var jaggu fin, sa kjærringa og kjøpte seg ny grill

2010-06-06T14:49:00.000-07:00

Lenge har jeg spådd at sommeren vi går i møte vil være en preget av et grillhysteri uten like. Grillkonger smiler hånlig til deg fra sine vakuumpakkede troner, med prislapper så billige at de formelig skriker "tap" for butikkjeden som selger dem. I tillegg har de mer realistiske kongene slått leir i bakgården din, ved siden av deg i parken, og alle de stedene der nettopp ikke du griller. Jeg lar meg irritere grenseløst. På en vakker, solfylt og ikke minst tonefull dag som lørdag valgte jeg i protest mot denne ukulturen å holde meg hjemme. Jeg orker bare ikke flere enganggriller! Ja, jeg er enig i at det er praktisk, billig og tidvis også rimelig hyggelig, men jeg har sett meg lei på billige lunkne pølser, en av svært få typer fødevarer jeg unner den giftige brikkettbehandlingen fra den nevnte grillen. Dessuten virker de som om store deler av grillerne har gått glipp av basisinformasjon som at grill på gress- det blir stress. Lite forarger mitt vanligvis balanserte sinn mer enn å se svidde flekker på en parkplen som skulle vært grønn. SKAMME SEG!

Så da anledningen for en søndagsgrill med gode venner idag bød seg, var det på tide å ta saken i egne hender, bla opp, og kjøpe seg en skikkelig - o r d e n t l i g- kølgrill. Og for en grill det var! Min nye bestevenn heter Smokey Joe, og er fra Weber, den er turkis og leverte en grillprestasjon av de skjeldne under jomfrugrillinga på Bygdøy idag. Det gjorde heller ikke situajonen værre at alle deltakere på grillgildet- helt uoppfordret- stilte med alt annet enn den trauste potetsalaten. Eirik og Maris tomat og chili-salat, samt limefrisk ananas-salat var uovertruffne, og vi frydet oss når Silje dro frem melonene og skinka.
Makan til fråtsing.

La meg herved erklære grillsesongen for åpnet, og samtidig sende en varm takk til Plantasjen for at de holder søndagsåpent.

Susanne og den store hvite telefonen

2010-05-21T03:57:00.000-07:00

Da er det bare å ønske Beach 2010 hjertelig velkommen, for makan til slankekur har jeg ikke vært borti noen gang. To dager og to netter med høylytte rop etter elgen, både i full offentlighet og i heimen, har sannelig gjort underverker med fasjongen! Matlysten ligger på samme nivå som hos en middels stor gnager, og klarer jeg å holde meg her ser jeg fram til en sommer uten den minste bekymring for hva bikinibilder skulle angå. Heia omgangssyken!

Mennesker med mening

2010-05-12T00:07:00.000-07:00

Jeg var så redd den kvelden før jeg reiste tilbake til Bergen. For at alt det jeg brått reiste fra og ikke visste om jeg kom til å returnere til, ikke ville gi meg den velkomsten jeg ønsket og håpet på. At byen jeg elsket skulle gi meg en kald skulder. Som en forsmådd elsker. Jeg dro fra flere uavsluttede kapitler. Og det regnet når jeg kom tilbake. Det skulle bare mangle tenkte jeg. Hvis det er en ting jeg alltid glemmer, så er det at det regner i Bergen. To år med gummistøvlene som fast følgesvenn over Torgalmenningen, og jeg glemmer at det kan regne, bare et snaut år senere. Men så stoppet det. Regnet. Eller, jeg gikk inn og da gjorde det meg jo ingen ting. Men det sluttet altså å regne mens jeg var der inne. På den cafeen, med det navnet som får hjertet mitt til å banke så fort. Sammen med hun derre fine, som jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten, begynte jeg å pusle ut fragmentene av minner som jeg ikke klarte å bestemme meg om jeg skulle gjemme, glemme eller gråte over.

Jeg bestemte meg for å gjemme. For jeg tror det er litt sånn som med regnet i Bergen. Sløret av min hukommelse blir denne detaljen marginal. Ikke borte, men overskygget av helt andre ting. Som hvordan brosteinen kan glitre en oktobermorgen. Eller hvordan magnoliatreet foran Antonio kan fylle et smau med sin umiskjennelige parfyme. Lysene fra klokka på høyden. Flygende kirsebærblomster rundt Lille Lungen. Og dem. Disse vakre menneskene jeg fant der. Disse som ga livet mitt så mye mening at det noen ganger var vondt. Vi delte så raust med hverandre, det gode med det vonde.

Det var godt å se dere igjen.

Og til dere andre, som jeg ennå hadde hatt til gode å oppleve Bergen sammen med, herregud, så godt det var å se dere igjen.

Bergen

2010-05-05T12:34:00.001-07:00

Her fant jeg alt.

Bon Appetit!

2010-04-27T15:29:00.000-07:00

Har du noen gang fått gåsehud av å se en bok? Jeg tar min fysiske reaksjon på synet av matlagingsbibelen Larousse Gastronomique her forleden dag, som et tegn på at jeg muligens er over gjennomsnittlig opptatt av mat.

Så da kveldens valg av film sto mellom en om mat og en annen som "ikke var med eksplosjoner eller klovner som dreper", ble valget lett. Det ble to fornøyelige timer i selskap med damen som lærte amerikanerne å lage mat på den "riktige"måten, Julia Child. Filmen Julie and Julia er en hyllest til gledene ved å lage mat, en romantisk komedie der den klassiske boy meets girl er byttet ut med girl meets cooking. Den er alldeles riktig på en grå dag som denne, og det anbefales at et heller anstendig måltid er inntatt før det trykkes play. Men sulten blir du nok uansett.
Her er den ekte Julia Child, sammen med alle kyllingvennene sine.

Ekte.gal.skap

2010-04-15T14:57:00.000-07:00

Denne helgen bærer det hjem til opphavet i Fiskelandsbyen, for å feire deres 25 års lange ekteskap. Akkurat like lenge som de har vært mamman og pappan min, har de også klart å holde sammen. De har klart seg gjennom opp til flere teltturer, oppussinger og andre typiske ekteskaps-utfordrere, og like iherdig har de bestandig gjort sitt beste for at det hjemmet jeg skulle vokse opp i, var akkurat passe balansert og harmonisk.

De har blitt malen for hvordan jeg kommer til å gjøre ting den gangen det blir min tur. Bortsett fra et par ting hist og her, riktignok. Sånn for eksempel av typen, hei, la oss bare få ett barn da! Nei, ansvaret for å ta slekta videre bør helst deles på fler enn ett individ mener nå jeg. Deres enbårne. Men nok om det. Stående applaus skal de nå i alle fall få, mine kjære to, og et hjertelig tusen tusen takk for alt det deres flotte galskap har latt meg ta del i.

Takk for at dere har vist meg hvordan posere på bilder.

Takk for at dere har vist meg at alt som kommer fra naturen er fint...

...Sånn at vi helt uten diskusjon kunne dra hit:

...og si at "idag spiser vi dette til frokost":

Say Cheese 2

2010-04-13T02:28:00.000-07:00

Enkelte ganger settes det til livs mat som gjør alle måltider etter dette, litt... kjedeligere. I løpet av mitt liv har jeg hatt et par slike, nærmest paradigmeskiftende-like opplevelser. Og opp til fler ganger har det vært på grunn av noe så enkelt som en pizza.

I Berkeley fikk jeg gleden av å oppleve pizzaen hos oste-kollektivet Cheeseboard. Sikringskost av typen som gjør at du priser deg lykkelig over at bikinisesongen ennå er noen måneder unna.

Så med dette i hu, og en kalender som godtar heldekkende bekledning i minst en god måned til, tok jeg igår for meg av vår egen, ennå beskjedne, ostebeholdning, og satte sammen denne hyllesten til Cheeseboard, en osteorgie av en pizza.

På bånn
En halv pose gjær
1,5 dl vann
2 dl sammalt rug (man tager hva man haver)
2 dl hvetemel
2 ss olje
ei klype salt

Bland gjær og vann, og så alt det andre. Hev deigen til den blir dobbelt så stor, deng så løs, og hev en gang til.

På topp:
Alle mulige typer ost du kan oppdrive, jeg brukte følgende:
Vellagret Norvegia og Jarlsberg
Brie
St.Agur
Port Salut
Parmesan

En slags tapenade; basilikum, chilimarinerte oliven, hvitløk, olje og parmesan

Grilla paprika i strimler

Her er det slett ikke behov for pizzasaus, faren for at dette blir tørt er heller minimal.
Gi den 12 minutter på 230 grader, nyt alle de herlige luktene som kommer ut av oven, og stålsett deg for et pizzaklimaks av de skjeldne.

Say Cheese

2010-04-13T00:43:00.000-07:00

Denne posten skal handle om pizza. Det er litt tidlig på morgenen ennå, og med tanke på når jeg hoppet til køys igår, burde jeg strengt tatt ligget og sovet ennå. Det gjør jeg altså ikke. Og jeg er ikke den som er den største fan av å bli vekket når jeg egentlig kan sove. Så, hadde ikke denne posten skullet handlet om pizza, hadde den nok vært adskillig mer harmdirrende enn den er.

Så, en liten høflig henstilling før vi går videre altså.

Kjære naboer. Kan dere ikke være så snille å lesbe dere ned noen hakk nå. For Guds skyld, klokka har ikke passert 8 en gang. Og verken Justin Bieber, the Baseballs eller Rosenborgsangen gjør seg spesielt godt på denne tiden av døgnet. Jeg tør også påstå at før 8 om morgenen ei heller er en passende tid for å teste kapasiteten på deres nye høytalere (som jeg også mistenker at dere har plassert litt for nærme vår soveromsvegg til at det kan ha noen effekt inne hos dere - bassen havner nemlig her, inne hos meg, i min madrass. Og det er vel ikke meningen, er det?)

Så, kunne dere vært så snille å enten
a) spille en sang av Florence and the Machine, eller
b) vente med å spille så høyt til en dag det ikke skiftes ut dører mellom våre respektive leiligheter.

Sånn.

Pizza altså. Igår laget jeg pizza med alle ostene jeg hadde i kjøleskapet. Det ble stygg-godt. Oppskriften, ja den skal du få etter en liten break med hu godeste Florence.

/Og tar jeg ikke helt feil, så er Beth Ditto med i en av scenene mot slutten der. Harru sett.

Bloggelepper

2010-04-09T06:35:00.000-07:00

For alle dere som idag komme til å handle kaffe og salat av en søt jente med rosa-bloggelepper:
Leppestiften er fra MAC og heter Please me, og går veldig godt til solpudder.

mysdag

2010-04-09T04:46:00.000-07:00

Jeg og NAV har blitt venner nå.

NAV gir meg nemlig fri en dag i uka, sånn at jeg kan pleie min fordreidre skulder og andre verdifulle forhold. For eksempel til ho fine her. Vibeke kom innom og tok sporenstreks på seg ansvaret for å utsmykke bakedagsverket mitt som igår var Ingers rugbrød. Fint eller?

Brødet ble deilig juicy, etter at jeg tilsatte litt rosiner og tørka aprikos. I tillegg fuktet jeg skorpa rett etter at jeg tok de ut av ovnen, sånn at den ikke skulle bli steinhard. Rugbrød kan fort bli ganske tungt i magen, men dette er det skikkelig smak på, og man er til gjengjeld mett og proppa med energi til i overimorra.

Så hadde det ikke vært for a Inger, så hadde kanskje heller dette blitt kveldsmaten igår:

Nei, en får se seg berga. Og heller nøye seg med noen sånne:

og et par sånne:

På tur med Becs og Marthe. Det måtte jo blogges.

Om små gleder

2010-04-08T09:57:00.000-07:00

Helt siden verdens minste mann He Ping Ping gikk bort for noen uker siden, har jeg lett etter en legitim grunn til å poste denne fine tributevideoen (nederst). Jeg har ikke allverdens av centimeter å skryte på meg jeg heller, så jeg tenkte at her kunne man fort ha kastet stein i glasshus. Men idag fant jeg altså en unnskyldning.

Så med fare for å forveksles med en bleikfeit, middelaldrende rogalending på tur til Thailand: sannheten er at jeg simpelthen bare elsker små asiatiske gutter.

Se bare her.
PS: for maksimal effekt, spill av begge videoer samtidig, den av Pingping er uten lyd.

Glad påsk!

2010-04-02T13:30:00.000-07:00

Grunnet illt ævva i skuldra er jeg denne påsken så heldig å slippe å trosse tett, vått snødriv, med påfølgende kladdeføre i Beitoheimen. (Hadde jeg vært eskimo hadde jeg selvfølgelig hatt et ord i mitt vokabular for denne typen snø, men jeg regner med dere skjønner hva jeg mener). Derfor blir det ingen spørsmål når jeg er inne i den syvende timen med bok, avis- og magasinlesing, langstrakt på skuvsenga. Noen ganger skulle jeg ønske døgnet har et par ekstra timer, spesielt øremerket avislesing, for dette er så fantastisk herlig. Og spesielt fint blir det når man kan sprade rundt i strømpebukser og blondekjole og drikke rosa frizzante lenge før middag.

Å som jeg elsker påske.

På dagens meny sto forøvrig det tradisjonelle lammet, i år med en utradisjonell potetgrateng og en helt himmelsk god sellerirotpuree. I glasset hadde vi en heftig amarone, før ballet ble avsluttet med egenplukkede multer akkompagnert av en "skikkelig gammel" Pineau des Charentes.

Sistnevnte er, sånn for ordens skyld, en aperitif som etter sigende ble til da en vinmaker lagret drue-most på gamle fat, som etter en del år i kjelleren viste seg også å ha inneholdt cognac. Resultatet ble altså denne blandingen. Den smaker vidunderlig, og jeg mistenker at det er grelt godt til ost.

Og da jeg trodde dagen ikke kunne bli stort bedre---

2010-03-25T09:21:00.000-07:00

---ble jeg søren plystre meg spydd på.

Si klart fra hva du føler

2010-03-25T00:25:00.000-07:00

"Og hvordan står det til?" spurte Brumm.
Tussi ristet langsomt på hodet.
"Ikke mye hvordan," svarte han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."

Breaking News

2010-03-24T03:16:00.000-07:00

Her sto jeg i fred og fordragelighet og frydet meg etter å ha funnet ut at trekket til Ektorp-stolen kan strykes mens det ennå er på stolen. Fantastisk!

Men så, helt plutselig, hører jeg et kjempedrønn utenfor vinduet, og der står jammen en bil som nå bare er noen cm fra å bli cabriolet, takket være et massivt isras fra taket vårt.

For å se det positive i det, hørte jeg nå isklumpene lenge før de faktisk traff bilen, så folkens, det er bare å dra proppene ut av ørene når dere går på gata, og for all del: se opp.

Kjærlighet og dry-tech

2010-03-24T01:27:00.000-07:00

Som nevnt i tidligere innlegg er jeg velsignet med en mann som er et levende eksempel på at miljø har en vesentlig påvirkning for det endelige produktet av Mannen. Jeg tenker naturligvis på det at jeg ved en anledning kom ut for å kalle han en husmormann. Hvor mye som knyttes til hans oppvekst sammen med en svært så kvinnelig alenemor, som på beste vis har ført til Mannens hang til å omgi seg med vakre ting, (være seg roser, lys eller deilig duftende såper) det kan neppe jeg gi et svar på. Men han er i alle fall god til å dekke bord.

Men kom for all del ikke her og tro at denne mannen ikke har andre sider.

La meg introdusere arv. Genetikk.

Du har ikke arva evnen til å dekke bord vet du.

Denne helgen forlot han meg for noe så mandig som å leke krig i skogen. Med ordentlig gevær og det hele. For akkurat som sine mer primitive slektninger i dyreriket, er Mannen utstyrt med et instinkt. Og testosteron. Historisk sett har dette betydd at vi som deres kvinnelige kompanjonger, de som står klar til å føre genene videre, skal føle oss trygge fra eventuelle farer. Gjør vi så et hopp til vår egen tid, og tar i alle fall vårt land i betraktning, er antallet potensielle farer i hverdagen plutselig veldig små. Hva gjør så mannen når han ikke lenger kan sloss mot bjørner, krig eller andre onder? Han verver seg til heimevernstjeneste.

Så i et forsøk på å forstå han bedre, det er jo det det handler om vet du, denne kjærligheten, så tenkte jeg å prøve å sette meg i hans sko. Jeg dedikerte to dager til livet som militærfrue.

Ikke noe skyting for meg altså. Men så absolutt et skytevåpen der hvor skittentøyskurven pleide å stå. Og frysetørrede måltider. Og militærserier på teve. Samt militærdokumentarer for å forstå militærserien. Har jeg forresten nevnt bokhyllen med krigslektyre?

Dagens test: Dry-tech frokost

Saft: Energi-drikk med smak av bringebær-etterligning. Minner om drikkevaksinen jeg tok før Tanzania-turen. 2/10 poeng.

Kaffe: Cafe-Fiesta. Fest i en kopp. 6/10 poeng

Frokostblanding: Solgryn (et aldeles optimistisk navn for havregrøt) med fuglefrø og et slags etterligning av bringebærsyltetøy. De hadde vært heldige med fiberinnhold. Nok sagt. 4/10 poeng. Og da med et ekstra poeng for frøene.

Tyggis: Istedenfor tannpuss. Fungerte. Testens højdare, 9/10 poeng, og da trekk for en noe hard overflate.

Konklusjon: Et av mine favorittordtak er dette gamle hawaianske: Gi menn mat, og de vil adlyde. Sant nok. Men forsvaret hadde tjent på å spørre disse gamle hawaiianerne mer spesifikt hva slags mat det var snakk om. Jeg kjente i alle fall veldig liten velvilje overfor å adlyde noe som helst etter å ha satt dette skrekkens eksempel på mat, til livs.

Bare for å ha sagt det så sparte jeg sjokoladen til en nødens stund senere på dagen, selv om den strengt tatt hørte til frokostmåltidet. Ikke noe å utsette på den egentlig.

Imorgen anmeldes hvordan den nye WW2-serien The Pacific gjør seg som følge til stryketøyet.

Dagens anbefaling: Minas Paradis

2010-03-20T18:13:00.000-07:00

Enkelte har det bare i seg.
De som ser potensialet i selv de mest nedslitte, glemte tingene. Min gamle venn Mina ser en herlig vårjakke i en gammel mintgrønn morgenkåpe. Hun er en av dem. Hun har et hode som ikke får fred før ideene er nede på tegneblokka, øyne som ser nye muligheter der andre ser søppel, og hender som bare må skape, ommøblere, dandere, male eller hekle. (Eller henga upp en tåfs?)

Hun var for øvrig også den som laget de fineste lappene, den gang i våre riktig gamle dager. Korrespondansen var aldri så stilful som mellom hennes pult og min. Den gang vi gikk på ball og så slik ut.

Vi har heldigvis ikke forandret oss så mye.

Denne måneden kan du lese om Mina, og hennes fantastiske skattekammer av fine ting i interiørmagasinet Rom 1-2-3. Du blir tatt med på en fargesterk oppdagelsesferd gjennom hennes gamle hjem, det store røde huset bak Meny, det med den store fine hagen med det fineste klatretreet i. Det er her vi har sunget sene sommernetter til ende, her svidd flintsteik nådde nye høyder, og mange, mange smil og klemmer har blitt delt ut.

De siste åra har hun drevet herligheten av en interiørbutikk, Lykke i Sandefjord, som for knapt en måned siden stengte dørene. Uten at dette betyr at Frøken Flink på noen måte kaster inn håndkleet. Nå driver hun som frilans boligstylist og dekoratør, samtidig som hun syr, hekler, resirkulerer de mest vidunderlige ting til sin eplabod (som jeg dessverre ikke fant adressen til!). Og så blogger ho da. Det var jo egentlig den jeg skulle skrive om. Men den er bare så fin, at du får se selv. Kos deg i Minas Paradis.

Bildene er lånt fra Mina, Linn og megsjæl.

Min dag i prosent.

2010-03-19T06:15:00.000-07:00

Klarte med 100% suksess å stå opp idag. Uthvilt. Seier nummer en.

Har endelig, og etter mangfoldige forsøk, klart å finne den perfekte mengde kaffe som skal i aeropressen, etter at en lykkelig uvitende Kaffebrenneri-ansatt klarte å male den alt for fin for et trakteapparat av den typen. En 90% full måleskje, sammen med vann opp til merke nummer fire blir akkurat perfect.

Har kastet 75% av innholdet i kjøleskapet, ettersom alt hadde enten antatt ny form, farge eller begge deler.

Har gjennopplivet Jesus, min kjøkkenhortensia, som dør hver tredje dag. Den har altså vært død 15% av tiden den har bodd hos meg.

Har lagt de tre nakkekotelettene (som vi fikk 50% avslag på grunnet dato), i en herlig marinade av 30% rødvin, 30% olje, 15% vineddik, 15% rosmarin og hvitløk, salt og pepper. Sånn røft regna. Kjøtt blir jo aller best like før det går ut på dato, så å få det billig i tillegg er jo bare en bonus!

Når man lager mat med vin, er det best med litt i kokka også. Er derfor godt igang med et glass burgunder, med 12,5% alkoholinnhold. Selv om klokka er to. Men jeg har fri idag, og det skal feires.

Ellers skal dagen tilbringes i selskap med ei jeg ikke her sett på alt for lenge, og så skal jeg se en kinofilm med en jeg har brukt alt for lite av min tid på i det siste, nemlig mannen. Det kan ligge an til en riktig så fin dag. Hundre prosent fornøyd.

The Nighthawk Diner

2010-03-08T02:27:00.000-08:00

Man kan visst si mye om Jan Vardøen. Men at han vet å gjøre buttikk, det er det liten tvil om.

Søndag kveld var Mannen, megsjæl og et knippe annet godtfolk å finne på Vardøens siste påfunn, det jeg helt uten sammenligningsgrunnlag tør påstå er Norges flotteste diner. I en pen og pyntelig 30-talls innpakning av speildekor og båser med skaitrukkede seter, ligger The Nighthawk Diner der Seilduksgata møter løkkas hovedpulsåre, Thorvald Meyers gate. Navnet er etter sigende hentet fra både en herlig rusten Tom Waits skive og et tilsynelatende kjent maleri, hvis hommage er malt opp i et av lokalets endevegger(Med en fiffig liten lokal vri, for de som har øyne for sånt).

Med en meny så utstudert og gjennomarbeidet at selv bourbonen som brukes i Manhattan-cocktailen, er slik den opprinnelig var under forbudstiden, nemlig Canadisk, er det ikke rart at kongen av løkka har årna seg med 20 års leiekontrakt. Her skal det serveres kaffe i "bottomless" cups, øko-biff og burgers, shakes, et tosifret antall paier, og for ikke og snakke om en barmeny som gir deg tårer i øynene. Spesielt hvis du gjør som meg, og velger chilidrinken og snakser over chilifrukten i glasset i god tro om at det bare er en paprika. Hawt.

Siden det ikke skulle stå på kronene denne søndag aftenen, klinte undertegnede til med øl, chilidrink, t-bein-steik, en halvburger, løkringer og blåbbærpai. Både fast og flytende falt vel i smak, med kanskje spinat-tilbehøret til steika som kveldens mest minneverdige. En herlig, kremet sak med masse smør, og så mye parmesan jeg nesten ble flau. Så godt var det.

Imorgen åpner herligheten for øvrigheta, og jeg tror ikke det kommer til å være glissent rundt jukeboksen med det aller første. Orginalt er det kanskje ikke, og Vardøens bladgullsbelagte signatur er så absolutt tilstede. Akkurat sånn som det er for hver tredje sjenke- eller spisested nedover mot trikkeholdeplassen.

Noe i meg sier at Jan Vardøen så litt for mange westernfilmer når han var liten. For this town aint tydeligvis ikke stor nok for flere enn han akkurat nå.

Skitur?

2010-03-04T03:14:00.000-08:00

Igår var Mannen og meg sjæl ute og gikk på ski. Det ble min andre tur på under en uke (!!) og hans årsførste. Jeg smurte tidenes nistepakke, og med nyglida ski, godt mot og utrustning som fikk oss til å se skammelig mye sprekere ut enn det det viste seg at vi var, la vi ut fra Sognsvann.

Det gikk ikke mer enn 200 meter før vi måtte pent trå ut av de preparerte løypene, spenne av oss skia, og smøre om. Det gikk ikke spesielt mye bedre etter dette, og i løpet av turen opp til Ullevålseter ble jeg forbikjørt av de fleste, bortsett fra en illeluktende og sannsynligvis tysk dame, og en italiener med hjulvispteknikk.

Ellers var det høy tetthet av disse som det nå teller dager, kalorier og smøregrader før Birken. De har alle utstyrt seg med de tighteste dressene, de største hodelyktene (jeg lover, jeg trodde det var en trailer som kom bak meg, vi snakker 1000 meters-flomlys, og det PÅ HODET!). I tillegg har nesten alle hunder, og alle er de like senete, siklete og ville i blikket som eierne sine. Det er ingen tvil om at den tiden der disse menneskene gikk på tur, og langrenn var noe lystbetont, er forbi. Nå går man renn. Eller løper renn. Og alt som ikke er renn, er oppkjøring til renn.

Derfor syns jeg ikke det var så galt likevel, at vi ikke nådde det som var dagens mål, nemlig Holmenkollen, og åpningen av den nye bakken (og det som kunne ha blitt et historisk hopprenn). Jeg er heller lykkelig for at jeg ikke skal gå Birken, og dermed kan velge å ta en pause midt i de letteste bakkene, elller bare si at, nei, nå går vi hjem igjen etter å ha kost oss med en heller usunn nistepakke på ei deilig oppvarma seter.

For selv om ikke skia hadde vært topp, ei heller den fysiske formen, var vi igrunnen alle enige om at det hadde vært en fin tur.

A love story at its end

2010-03-01T02:59:00.000-08:00

Lenge prøvde jeg å unngå deg. Jeg gikk omveier, kjørte omveier. Noen ganger kom vi likevel på kollisjonskurs. I Birkelunden, den kaldeste dagen, og sporene dine var snødd vekk og jeg skjønte ikke jeg fulgte dem før jeg sto der på holdeplassen. Du kunne ha kommet, men gjorde det ikke. Noen folk i en klynge lo, ristet på hodet.

Det var da jeg bestemte meg. Jeg måtte gi opp, og innse at jeg kunne rett og slett ikke kunne komme unna deg.

Jeg klarte meg greit den første tiden. Jeg irriterte meg kanskje litt når du ikke kom til planlagt tid, men etter hvert begynte jeg å nyte ventetiden. Jeg leste bøker jeg aldri hadde tatt meg tid til å åpne før, og jeg lærte din verden å kjenne, fra innsiden. Jeg visste hvilke knapper jeg skulle trykke på og når jeg skulle trå varsomt (bortsett fra den ene gangen, da jeg snublet i toppen av trappen på Jernbanetorget, og du forsvant før jeg fikk reist meg, og ristet av meg skammen og sørpa)

Hvorfor fant jeg meg i det? Fordi jeg kan ikke leve uten deg.

Men som alle kjærlighetshistorier før vår, er det ingen garanti for at ting går som man håper. Jeg skal ikke si at jeg ikke kan bli glad i deg igjen, men når du to forbanna ganger på tre jævla dager klarer å sette meg i den så innihelvetes ergelige situasjonen som du gjorde, da nærmer det seg slutten for hva jeg kan akseptere. For jeg prøver ikke å bedra deg. Jeg betaler villig de 570 kronene det koster for at du og jeg skal kunne være sammen, i 2 x 20 minutter nesten hver eneste dag i måneden. Men uten tillit har vi ingen ting.

Så, tro meg, #Ruter, vær-så-inderlig-snill, når jeg sier at jeg glemte billetten min hjemme den første gangen, og tro meg, plis, når jeg bekjenner at jeg hadde glemt hvilken dato jeg måtte fylle opp kortet den andre gangen. Vær så, vær så snill?!

5-stjerners middag

2010-02-23T11:47:00.000-08:00

Jeg kommer bare ikke over hvor fantastisk det er å ha en mann som lager mat. Selv om det er OL på teve. Det er lykke. Å komme hjem fra en arbeidsdag som ble 3 timer lenger enn planlagt, til en leilighetfylt av dufter som fremkaller minner om en fjorårets Toscanske eventyr, å bli plassert i sofakroken med et kyss og "jeg ordner middagen jeg, kjærsten min" samtidig som han vanner hortensiaen litt for mye, og uttrykker et aldri så lite husmorslig "åh guuuuuuud!", det er sånne ting jeg ikke en gang torde å ønske av et samboerskap. Hadde jo en mistanke, vel å merke.

Igår så jeg et program om time-warp-wives eller retrokoner, som nektet å leve på moderne vis. I tillegg til å kle seg i de flotteste vintage-plagg, sverget de også til å holde de gamle kjønnsrollene i hevd, og insisterte på at det var eneste måten man kunne være lykkelige på. Jeg, på min side er storfornøyd med min husmormann, som baker de beste skolebollene i verden, og nå tripper stolt over en rød, sydende Italiensk gryte med chili og mozzarella! (Kommentar fra kjøkkenet: "det ser ut som det er spiderman som har laget maten") Lol.

Om jeg gleder meg!?!

Advarsel til alle unge kvinner

2010-02-22T04:37:00.000-08:00

Dette skal ikke handle om å endre facebook-statuser, eller å bevege seg i Markveien klokka 4 på lørdagsnetter, det skal handle om musikk.

Det finnes nemlig et band, en gjeng australske gladgutter med det klingende navnet The Temper Trap. Sammen spiller de sanger av typen som egner seg usedvanlig godt på soundtracket til alle filmer og serier som handler om livet og/eller kjærligheten. I en anmeldelse av albumet deres, Conditions, mente journalisten det var på sin plass å advare sine unge kvinnelige lesere om effektene en av låtene deres, Sweet Disposition. Med stor sannsynlighet var dette en sang som ville kunne bli brukt av fantasiløse unge gutter med et mål for øyet, nemlig å få oss til å ville ha sex - med dem.

Nå skal ikke dette være en plattform der jeg utbroderer de mer intime detaljene i mitt kjærlighetsliv, men noe i meg sier at journalisten kan ha hatt et poeng.

Et par uker tilbake i tid satt nemlig jeg og min bedre halvdel i stua og lot oss forbløffe av den luftige lyden av sart vokal som tonesatte reklamefilmen for Peugeot 3008. Hvem var dette undret vi oss.

Ikke uventet fant Mannen det ut.

I tillegg fant han ut at bandet, (du gjetta det) The Temper Trap, skulle gjeste John Dee om ikke lang tid. Men han sa ingen ting.

Han kjøpte selvfølgelig billett, til oss.

En fantastisk overraskelse, og jeg kjente akkurat hvor hodestups forelska jeg er i denne Mannen.

Så igår, søndag kveld, ble altså vi vitne til en herlig oppvisning av nydelig svevende rockemusikk, servert som den perfekte avslutning på en kvalitetshelg, der chili-fugl i godt selskap, gjærbakst x 2 og et ukjent antall vinglass har vært hovedingrediensene.

Høye på livet, god musikk og ikke minst kjærlighet, valgte vi å runde av kvelden med teste ut en av Torggatas bedre kebabsjapper. Over to utsøkte midtøsten-spesialiteter kom vi inn på hvor utrolig kul bassisten i bandet hadde vært, og kanskje kunne vi gitt oss der, og gitt creds anmelderen for i alle fall å påpeke at Temper Traps musikk skaper god stemning mellom to som liker hverande godt.

Men vi ga oss ikke der.

Bassisten minnet nemlig veldig om en skuespiller som jeg der og da mente het enten Jeff Bridges eller Ted Danson. "Du vet, han som spiller raddis i 2012, og står og skriker på radio på toppen av det fjellet som eksploderer. Han som er like raddis i virkeligheten". Han heter Owen Wilson, mente Mannen.

Så vi vedda. 1000 kr.

Veien hjem, i 15 kalde grader har aldri vært lenger. Han, skuespilleren, het verken Jeff, Ted eller Owen.

Han het Woody Harrelson.

To sårede stoltheter gikk den kvelden til sengs hver for seg.

Bildebevis

2010-02-18T10:59:00.000-08:00

Som sagt, det hender jeg juger. Rebecca spiste ikke opp alle horna. Lady Gaga-slufsa og et par andre godsaker ble igjen, så slik så altså gårsdagens mirakelbakst ut. Som en ikke veldig erfaren hornbaker, var jeg litt slurvete når det gjaldt å avpasse fyllet i forhold til størrelsen på deigtrekantene, men jammen kom det ikke noe godt ut av det også: masse deilig, smelta ost fløt nemlig ut av hvert eneste nybakte horn. En helt OK frynsegode syns jeg!

Den herlige voksduken er forresten en av mangfoldige skatter som ble skaffet til veie for noen søndager siden. På et eventyr av et loppemarked, eller...hva det nå var. Vertinnen, eventyreren, Susanna Hellström fortjener mer enn å nevnes i en bisetning, og min medsammensvorene skattejakter har sagt det slik.

Hurradager

2010-02-17T14:29:00.000-08:00

Nok syt.

Idag har jeg fader meg vært statist i Hotel Cæsar.

Det hele skjedde etter at jeg hadde rundet Elixia sammen med min fabelaktige aldri-for-tidlig-for-litt-morro-kompanjong, Vibeke. Skimaskin, styrke, Ashtanga Yoga, og spa. Har faktisk fått bra tak på yogaen nå, noen fordeler skal man tross alt ha, når man grunnet diverse skumle syndromer, og hypermobile ledd er forhindret fra å jogge. (Ettersom dette er min blogg, forbeholder jeg meg retten til å skryte hemningsløst av egne prestasjoner).

Altså. Egentlig er det ikke så mye mer å si om den Cæsar-greia. Det var i grunnen bare for å ha en unnskyldning til å fortelle om at jeg hadde trent.

Og nå skal jeg fortelle om at jeg har bakt. Og det går litt i samme kategori som trim, det skjer nemlig ikke så ofte. For at dere skal tro meg, så har jeg dokumentert deler av seansen med fotoapparat.

Resultatet av disse flotte ingredienser og redskaper, er horn fylt med restene av mors ostebord (Gryta har ikke hatt noe med det hele å gjøre, men hei, er den ikke flott?? Vinflaska, derimot var en utmerket kjevle!). Det ferdige resultatet har jeg ikke tatt bilde av, for de forsvant ned i magen til favoritt-pasient Rebecca fortere enn en dopa russer kan sprinte seg til OL-gull. Oppskriften på horna har jeg stjælt fra denne frøkna og med litt ekstra fuglefrø, diverse oster og calvados/granateple/pære-syltetøy inni, var det en fest for sansene.

Hvor skal dette ende spør bare jeg meg?

En persillekvast forteller, vol 2.

2010-02-15T15:22:00.001-08:00

Jeg har fått et tilbud.

Et tilbud som jeg mest sannsynlig kommer til å takke ja til. Å få dette tar jeg som en stor komplement, en tillitserklæring og et tegn på at det å være flink jente som oftest lønner seg.

Likevel. Flinke jenter har noe mer med seg. Bagasje. Dersom jeg velger å si ja, er det en flink jente inni meg, hun som fikk de beste karakterene på en av USAs mest prestisjefylte universiteter, som aldri vil gi meg fri. Ved enhver mulig anledning vil denne flinke jenta komme nysgjerringe andre til unnsetning, for å forklare disse andre hvorfor jeg sa ja, for deretter å unnskylde det, og kalle det en midlertidig nødløsning. For det å starte opp sin egen cafe, drive den alene og bli sjef og ha ansvar, nei, det er ikke noe flinke jenter gjør. De blir advokater, tannleger, eller ingeniører eller fysioterapeuter. Eller journalister. Akkurat sånn som jeg burde. Men inni meg har jeg kommet til den erkjennelse at jeg er slett ingen journalist. Jeg er kanskje en flink journalist, i alle fall er det blitt meg fortalt, men min drivkraft har heller vært å være flink, enn å være oppriktig.

Som enebarn blir man utrolig god på å juge, og selv har jeg jugd på meg både døde søsken og kjærledyr i garasjen. Et par aha-opplevelser senere har jeg lagt fra meg denne leie vanen, men jeg er fremdeles ikke blitt god på å være ærlig mot meg selv. Jeg liker aller best å ta valg ved hjelp av kron eller mynt, og satse på at jeg klarer meg bra uansett utfall. Nå må jeg ta et valg for meg selv, uten hjelp fra noen andre. Det blir en drakamp mellom Susanne den flinke, men feige, og hun andre, uferdige, som ikke helt vet hva hun skal definere seg som.

For hva er man hvis man ikke er flink? Jeg håper at svaret er lidenskapelig, tøff og ærlig.

Det gikk skikkelig dårlig

2010-02-14T13:44:00.000-08:00

Det er nok sjanse for at det ikke er en direkte sammenheng mellom toite jeans og surstoff til hjernen, men etter forrigedagens prosjekt er jeg likevel ikke helt overbevist. Elendig beslutningsevne, rare ideer, generelt dårlig allmenntilstand, og totalt unødvendig bruk av bil til jobb (forsto at jeg ikke kunne ta sjansen på å sitte på offentlig transport med buksene zippet opp, da det faktisk var en reell fare for at kropp skulle vinne over stoff i et visst område nedpå bakpå der...)

Uansett.

Trang bukse, det går så lenge man er oppreist. Men sånn utover det, er det ikke mye å skrive om. Ut over dagen flyttet nemlig fokuset seg noe, nærmere bestemt mot min lett gjennomskinnelige arbeids t-skjorte og dagens valg av en virkelig stakkarslig BH. Spesielt artig ble det da den udugelige BHen ble byttet ut med en ny og rektig så flott en, og valgte å gjøre hevnaksjon ved å hempe seg fast i min lommebok, slik at den i stor fart ble kastet opp av min håndveske idet jeg skulle betale for ny støvsuger. Og et øyeblikk der var det like før den stakkars ekspeditøren trakk sitt siste åndedrag som ekspeditør før han ble kvalt av en katapult-BH, men det var altså bare nesten. Det gikk greit. DET gikk greit.

Dagens utfordring:

2010-02-11T01:10:00.001-08:00

Gå på jobb med for trange bukser.

Herregud.

Jeg klarer nesten ikke sitte ned.

Kort innlegg derfor altså. Rapport senere.

Se lyst på det

2010-02-01T05:55:00.001-08:00

Idag har jeg betalt min første, og forhåpentligvis siste, parkeringsbot. Typisk kjedelig sier kanskje du, men jeg velger å se det positive i situasjonen, og nevner i fleng:

-Endelig fått slått opp i førerkortboka, og undersøkt hva det skiltet som ser ut som en ø med en ekstra strek betyr (parkering forbudt, det altså)

-kontoen min har nå etter lengre tids sultestreik gjenoppstått, og er nå et sted der man faktisk kan ta ut penger av størrelsen parkeringsbot-beløp (500 kroner der altså), uten at jeg mister nattesøvnen av den grunn

-Oslo kommune og Trafikketaten har valgt å gjøre bøtene gule og festlige, sannsynligvis for å spille på den velkjente "gule priser" taktikken, sånn at når du ser den ligger og gliser der under viskeren er det nærmest en fryd for øyet, og du tenker, å hei, se der da gitt, jeg har jo bare fått et gebyr på 500 kroner, flaks! gule priser er jo alltid billigere enn andre, så ja, det kunne alltids vært værre.

-Når boten er betalt, føler man seg som en riktig så god sammfunnsborger, og tenker alt det fantastiske mitt bidrag kan bety for det hele altet.

-Og så kan man se på at hele greia brenner til helvete opp.

En persillekvast forteller

2010-01-21T15:48:00.000-08:00

Hah. NAV. Nå kan dere ha det så godt. Meg får dere ikke kloa i med det første. Etter hele to uker som dagdriver og døgenikt, kom nemlig arbeidslysta og trengte seg på. Og det var ingen motstand å spore i denne kroppen nei. Jeg er tilbake på min gamle arbeidsplass, den vidunderlige Lille Persille. Mye har skjedd der siden sist, men de gode verdiene har overlevd både finanskrise og medfølgende kollektivt moralsk forfall. Og maten, kaffen, servicen og effektiviteten har blitt enda bedre. Tre dager med salatschmuts under negla, og jeg er igjen i balanse. Skulle ikke så mye til.

OG. Vet du hva: Vi fikk Samza-brus idag. Nesten i allefall. Søbogaard Brus med bringebærsmak. Den er himmelsk. Og det aller fineste: den er økologisk og kommer i knallROSA bruskasser. Gjett om jeg har stjælt to da? (Ja, det har jeg) Det skal bli til innredning. Fremdeles litt usikker på om de faller i smak hos Mannen, men vi pleier jo alltid å finne fram til noen OK kompromisser.

Hallo virkelighet

2010-01-07T23:01:00.000-08:00

De siste dagene har jeg prøvd å nyte mitt liv som sivil status:samboer, Osloboer og kvalifisert til stønad fra NAV. Med hånden på hjertet har det gått adskillig bedre enn forventet. Det hele ble riktignok utsatt så lenge som mulig, med de lateste, mest kjærlighetsfylte og fredfulle post-Berkeley-dager jeg kunne tenke meg. Men nu er jeg her. I Oslo. Lenge sida sist. Og hallo til deg supercomputer. Hallo mysblogg.

Dersom de siste dagene kan være representative for hvordan det vil bli her, er det virkelig lovende. Leiligheten som Mannen har vært så flink å finne er over all forventning, og jeg kommer ikke over hvor glad jeg allerede har rukket å bli i det herlige lille kjøkkenet vårt. Jeg kommer fra en familie der usedvanlig mange timer av døgnet tilbringes på kjøkkenet, så ved siden av det å være opphavssted for alskens snadder og smaskum, har kjøkkenet alltid vært en slags trygg sone for meg. Er jeg på fest er det alltid på kjøkkenet jeg havner. Det kommer mye godt fra et kjøkken, og det betyr ofte at like mye godt kommer til. Til mitt trygge Markveien-kjøkken har det allerde kommet så mange te-, kaffe- og kakaodrikkere at jeg har fått brukt ALLE de fargerike koppene jeg sparer på. Flere ganger. Christine-fine ga meg creds for å ha så mange flotte farger i oppvaskmaskinen.

Jeg innser hvor lett det kan være å trives her. Når mom-to-be Tina spurte meg om jeg fikk arbeidsledighetspenger nå, slo det meg hvor komfortabelt det kunne vært. Hei, Norge, gi meg en lang, betalt ferie. Værsåsnill...? Nei. Bare det at jeg lar meg nedverdige til å tenke noe sånt er utrolig skremmende, og en ekkel påminnelse om at man så alt for fort kan gro fast i sin egen comfort-zone. Det krever mye å ta skrittet videre. Jeg prøver å minne den å så ambisiøse delen av meg om at det første skrittet ikke trenger å være så fryktelig stort. Da er om ikke annet fallhøyden mindre. Det er likevel noe jeg ikke helt klarer å innfinne meg med.

Nakne Netter

2009-12-16T02:43:00.000-08:00

De siste nettene har vært lange. Kulda har nemlig satt inn, eller rettere sagt: tatt bolig i meg.(ouh, den var blød) Visa om en lang lørdag på biblioteket med/uten våte/kalde sokker kan jo ikke ha noen annen ende enn det. Det passet usannsynlig dårlig. Siste innlevering er om under 48 timer, og selv om A'en er godt innenfor rekkevidde, må det noen timer på biblioteket til. Heldigvis ble denne kvelden betraktelig mye lysere da jeg i noen korte minutter ble vitne til nok en av Berkeleys hjertelige tradisjoner: Naked Run. De sprang innmari fort, men jeg var kvikk og fikk meg med meg både brøst, pussy galore og diverse snabelskap på min smartmobil.

Nei, det tror jeg ikke på

2009-12-10T18:29:00.000-08:00

et godt sykke ut i mitt amerikaopphold fikk jeg gleden av å oppleve kaffen på det som sies å være selve arnestedet for cafékjeden-jeg-kan-godta-så-lenge-de-holder-seg-unna-norge: starbucks.

lenge trodde jeg at peet's coffee and tea var et slags vellykket produkt av innavl på stjernebukkens stamtavle. men etter en heller mysig søndag tilbragt i nord-berkeley, der vine møter walnut, fikk jeg høre den riktige versjonen. det var nemlig der, i peet's utrolig hyggelige kaffebar, der litt gjemt i toppen av gourmet ghetto, at starbucks fant inspirasjon til å starte sin egen lille sak, den gang da alle var venner og hadde blomster i håret... i motsetning til sin utspekulerte halvbror har peets tatt livet med knusende ro, og latt kaffen tale for seg, og dermed fått æren av bebo de beste hjørnene her i området. det syns jeg er fint. og så har de verdens eneste fullstendig grønne kaffebrenneri. det syns nok ulrikke lund er fint.

men så til det jeg bare ikke kan fatte er sant...

at jeg idag, 8 dager før jeg reiser hjem, får vite at oppfinnelsen som la grunnlaget for min facinasjon for kaffe, nemlig caffe latte, ble oppfunnet her. i berkeley, på café med.

hallo. man går ikke glipp av denslags. derfor nekter jeg å tro det.

Kjærlighetsbarnet

2009-12-10T17:59:00.000-08:00

selv om jeg befinner meg i amerika, betyr ikke det at jeg ikke får med meg hva som skjer på hjemmefronten, og ellers i verden generelt. man må jo holde seg oppdatert. hvordan ellers skulle jeg fått med meg store verdensnyheter som at en ukrainsk gutt døde etter at en tyggis eksploderte i munnen hans? eller dette med at obama besøker norge og dropper ALT, inkludert nobelkonserten. det hadde forøvrig jeg også gjort med tanke på den heller middelmådige ansamlingen av artister nobelkomiteen dette året disket opp med. hadde det vært jeg som bestemte, ville heller denne karen stått på scenen... og. jeg kan ikke noe for det. men noe i meg har lyst til å si at dersom jagland og rybakk hadde fått barn sammen, hadde dette vært resultatet. og de hadde vært tilgitt alt. alt.

stoffmisbruk

2009-12-09T11:21:00.000-08:00

her er mysbloggas første innlegg om mote.

det skal handle om kanskje den flotteste, og absolutt mest mysige innovasjonen som amerika har kommet opp med siden internett.

vidunderet som idag får ti av ti mulige poeng på mysbarometeret heter snuggie. det er et teppe som har armer.

men ikke nok med at snuggie i seg selv er et fabelaktig produkt -- og i så måte burde klart å selge seg selv uten further ado -- snuggie har også en av de fineste reklamene jeg kan tenke meg. makan til god bruk av jamber og trokeer har jeg ikke sett på lenge.

grunn til å glede seg

2009-12-08T18:14:00.000-08:00

om noen få uker pakker jeg amerikakofferten, klakker med skohælene og lander nesegrus i selveste julefeiringa på det stedet som er mitt hjerte nærmest: buer. det hender jeg omtaler det som hytta, men det er faktisk der mine foreldre bor, og er mer et hus enn hytte. grunnen til at jeg ikke klarer å legge fra meg hytte-etiketten er fordi huset er bygget på tomta der farfars gamle hytte lå. det har vært pappas fulltidsprosjekt, lekeplass og treningssenter de siste fire åra, og er bygget med så mye galskap og lidenskap som bare pappan min kan få til å fungere.

besøket blir imidlertid kortvarig, for så fort magesyra har jobbet seg ferdig med 3 dager til ende med snadder, spolær og annet spekk, går veien videre til det neste stedet jeg håper å forelske meg i. til 2. kapittel av voksenlivet som mannen proklamerte. til markveien, løkka, til hovedstaden selv bærer det av sted.

her og nå kommer jeg på følgende gode grunner til å glede seg:

-oppleve kakaoen på bristol (best i verden iflg hjartesmil)

-trappelunsj på st.hanshaugen, som tina og megselv prøvde ut den første vårdagen i nullni, med to poser stappet med de herligste saker fra mine kjære gutter på haugen

-needless to say: gutta på haugen

-marka

-nasjonalgalleriet

-operaen

-kaffe fra lidenskapelige baristaer

-morsomme gatenavn

-de fineste menneskene jeg kan tenke meg i rimelig radius

dvale

2009-12-07T13:30:00.001-08:00

på engelsk heter det hibernate. å gå i dvale altså. vinteren er jo egentlig tiden der de fleste dyr, og såvidt meg bekjent, også planter, går i dvale.

mysbloggen derimot er verken som andre dyr eller planter, og ser nu sitt snitt til å gjenoppstå. akkurat som jesus. men det var i påsken, og nå er det snart jul. og jul, det er myshøytid nummer en.

men før det er jul, skal min oppgave om blogging inn. 30 sider, spekket med snadder fra bloggosfæren. og da er det jo på sin plass å blogge litt igjen. vil da nødig føle meg som en hykler.

2009-09-01T01:52:00.000-07:00

Mysbild courtesy of Sigmund.

Vi myser hele tiden på skolen. Mest mulig mys for penga.

Når vi ikke er på skolen så kan vi myse desto mer.

Første myseutflukt er til helgen, da tar vi highway 1 til vakre Santa Cruz. Gina sier at det høres spansk ut, men det er engelsk. Eller amerikansk da.

nattmys

2009-09-01T01:34:00.000-07:00

i kveld har vi startet reisen, om enn bare på det supermysige internettet.

om få dager pakker mysbloggen sine små søte kofferter, og setter avgårde på sitt første eventyr.