Hallo virkelighet

De siste dagene har jeg prøvd å nyte mitt liv som sivil status:samboer, Osloboer og kvalifisert til stønad fra NAV. Med hånden på hjertet har det gått adskillig bedre enn forventet. Det hele ble riktignok utsatt så lenge som mulig, med de lateste, mest kjærlighetsfylte og fredfulle post-Berkeley-dager jeg kunne tenke meg. Men nu er jeg her. I Oslo. Lenge sida sist. Og hallo til deg supercomputer. Hallo mysblogg.

Dersom de siste dagene kan være representative for hvordan det vil bli her, er det virkelig lovende. Leiligheten som Mannen har vært så flink å finne er over all forventning, og jeg kommer ikke over hvor glad jeg allerede har rukket å bli i det herlige lille kjøkkenet vårt. Jeg kommer fra en familie der usedvanlig mange timer av døgnet tilbringes på kjøkkenet, så ved siden av det å være opphavssted for alskens snadder og smaskum, har kjøkkenet alltid vært en slags trygg sone for meg. Er jeg på fest er det alltid på kjøkkenet jeg havner. Det kommer mye godt fra et kjøkken, og det betyr ofte at like mye godt kommer til. Til mitt trygge Markveien-kjøkken har det allerde kommet så mange te-, kaffe- og kakaodrikkere at jeg har fått brukt ALLE de fargerike koppene jeg sparer på. Flere ganger. Christine-fine ga meg creds for å ha så mange flotte farger i oppvaskmaskinen.

Jeg innser hvor lett det kan være å trives her. Når mom-to-be Tina spurte meg om jeg fikk arbeidsledighetspenger nå, slo det meg hvor komfortabelt det kunne vært. Hei, Norge, gi meg en lang, betalt ferie. Værsåsnill...? Nei. Bare det at jeg lar meg nedverdige til å tenke noe sånt er utrolig skremmende, og en ekkel påminnelse om at man så alt for fort kan gro fast i sin egen comfort-zone. Det krever mye å ta skrittet videre. Jeg prøver å minne den å så ambisiøse delen av meg om at det første skrittet ikke trenger å være så fryktelig stort. Da er om ikke annet fallhøyden mindre. Det er likevel noe jeg ikke helt klarer å innfinne meg med.