5-stjerners middag

Jeg kommer bare ikke over hvor fantastisk det er å ha en mann som lager mat. Selv om det er OL på teve. Det er lykke. Å komme hjem fra en arbeidsdag som ble 3 timer lenger enn planlagt, til en leilighetfylt av dufter som fremkaller minner om en fjorårets Toscanske eventyr, å bli plassert i sofakroken med et kyss og "jeg ordner middagen jeg, kjærsten min" samtidig som han vanner hortensiaen litt for mye, og uttrykker et aldri så lite husmorslig "åh guuuuuuud!", det er sånne ting jeg ikke en gang torde å ønske av et samboerskap. Hadde jo en mistanke, vel å merke.

Igår så jeg et program om time-warp-wives eller retrokoner, som nektet å leve på moderne vis. I tillegg til å kle seg i de flotteste vintage-plagg, sverget de også til å holde de gamle kjønnsrollene i hevd, og insisterte på at det var eneste måten man kunne være lykkelige på. Jeg, på min side er storfornøyd med min husmormann, som baker de beste skolebollene i verden, og nå tripper stolt over en rød, sydende Italiensk gryte med chili og mozzarella! (Kommentar fra kjøkkenet: "det ser ut som det er spiderman som har laget maten") Lol.

Om jeg gleder meg!?!

Advarsel til alle unge kvinner

Dette skal ikke handle om å endre facebook-statuser, eller å bevege seg i Markveien klokka 4 på lørdagsnetter, det skal handle om musikk.

Det finnes nemlig et band, en gjeng australske gladgutter med det klingende navnet The Temper Trap. Sammen spiller de sanger av typen som egner seg usedvanlig godt på soundtracket til alle filmer og serier som handler om livet og/eller kjærligheten. I en anmeldelse av albumet deres, Conditions, mente journalisten det var på sin plass å advare sine unge kvinnelige lesere om effektene en av låtene deres, Sweet Disposition. Med stor sannsynlighet var dette en sang som ville kunne bli brukt av fantasiløse unge gutter med et mål for øyet, nemlig å få oss til å ville ha sex - med dem.

Nå skal ikke dette være en plattform der jeg utbroderer de mer intime detaljene i mitt kjærlighetsliv, men noe i meg sier at journalisten kan ha hatt et poeng.

Et par uker tilbake i tid satt nemlig jeg og min bedre halvdel i stua og lot oss forbløffe av den luftige lyden av sart vokal som tonesatte reklamefilmen for Peugeot 3008. Hvem var dette undret vi oss.

Ikke uventet fant Mannen det ut.

I tillegg fant han ut at bandet, (du gjetta det) The Temper Trap, skulle gjeste John Dee om ikke lang tid. Men han sa ingen ting.

Han kjøpte selvfølgelig billett, til oss.

En fantastisk overraskelse, og jeg kjente akkurat hvor hodestups forelska jeg er i denne Mannen.

Så igår, søndag kveld, ble altså vi vitne til en herlig oppvisning av nydelig svevende rockemusikk, servert som den perfekte avslutning på en kvalitetshelg, der chili-fugl i godt selskap, gjærbakst x 2 og et ukjent antall vinglass har vært hovedingrediensene.

Høye på livet, god musikk og ikke minst kjærlighet, valgte vi å runde av kvelden med teste ut en av Torggatas bedre kebabsjapper. Over to utsøkte midtøsten-spesialiteter kom vi inn på hvor utrolig kul bassisten i bandet hadde vært, og kanskje kunne vi gitt oss der, og gitt creds anmelderen for i alle fall å påpeke at Temper Traps musikk skaper god stemning mellom to som liker hverande godt.

Men vi ga oss ikke der.

Bassisten minnet nemlig veldig om en skuespiller som jeg der og da mente het enten Jeff Bridges eller Ted Danson. "Du vet, han som spiller raddis i 2012, og står og skriker på radio på toppen av det fjellet som eksploderer. Han som er like raddis i virkeligheten". Han heter Owen Wilson, mente Mannen.

Så vi vedda. 1000 kr.

Veien hjem, i 15 kalde grader har aldri vært lenger. Han, skuespilleren, het verken Jeff, Ted eller Owen.

Han het Woody Harrelson.

To sårede stoltheter gikk den kvelden til sengs hver for seg.

Bildebevis

Som sagt, det hender jeg juger. Rebecca spiste ikke opp alle horna. Lady Gaga-slufsa og et par andre godsaker ble igjen, så slik så altså gårsdagens mirakelbakst ut. Som en ikke veldig erfaren hornbaker, var jeg litt slurvete når det gjaldt å avpasse fyllet i forhold til størrelsen på deigtrekantene, men jammen kom det ikke noe godt ut av det også: masse deilig, smelta ost fløt nemlig ut av hvert eneste nybakte horn. En helt OK frynsegode syns jeg!

Den herlige voksduken er forresten en av mangfoldige skatter som ble skaffet til veie for noen søndager siden. På et eventyr av et loppemarked, eller...hva det nå var. Vertinnen, eventyreren, Susanna Hellström fortjener mer enn å nevnes i en bisetning, og min medsammensvorene skattejakter har sagt det slik.

Hurradager

Nok syt.

Idag har jeg fader meg vært statist i Hotel Cæsar.

Det hele skjedde etter at jeg hadde rundet Elixia sammen med min fabelaktige aldri-for-tidlig-for-litt-morro-kompanjong, Vibeke. Skimaskin, styrke, Ashtanga Yoga, og spa. Har faktisk fått bra tak på yogaen nå, noen fordeler skal man tross alt ha, når man grunnet diverse skumle syndromer, og hypermobile ledd er forhindret fra å jogge. (Ettersom dette er min blogg, forbeholder jeg meg retten til å skryte hemningsløst av egne prestasjoner).

Altså. Egentlig er det ikke så mye mer å si om den Cæsar-greia. Det var i grunnen bare for å ha en unnskyldning til å fortelle om at jeg hadde trent.

Og nå skal jeg fortelle om at jeg har bakt. Og det går litt i samme kategori som trim, det skjer nemlig ikke så ofte. For at dere skal tro meg, så har jeg dokumentert deler av seansen med fotoapparat.

Resultatet av disse flotte ingredienser og redskaper, er horn fylt med restene av mors ostebord (Gryta har ikke hatt noe med det hele å gjøre, men hei, er den ikke flott?? Vinflaska, derimot var en utmerket kjevle!). Det ferdige resultatet har jeg ikke tatt bilde av, for de forsvant ned i magen til favoritt-pasient Rebecca fortere enn en dopa russer kan sprinte seg til OL-gull. Oppskriften på horna har jeg stjælt fra denne frøkna og med litt ekstra fuglefrø, diverse oster og calvados/granateple/pære-syltetøy inni, var det en fest for sansene.

Hvor skal dette ende spør bare jeg meg?

En persillekvast forteller, vol 2.

Jeg har fått et tilbud.

Et tilbud som jeg mest sannsynlig kommer til å takke ja til. Å få dette tar jeg som en stor komplement, en tillitserklæring og et tegn på at det å være flink jente som oftest lønner seg.

Likevel. Flinke jenter har noe mer med seg. Bagasje. Dersom jeg velger å si ja, er det en flink jente inni meg, hun som fikk de beste karakterene på en av USAs mest prestisjefylte universiteter, som aldri vil gi meg fri. Ved enhver mulig anledning vil denne flinke jenta komme nysgjerringe andre til unnsetning, for å forklare disse andre hvorfor jeg sa ja, for deretter å unnskylde det, og kalle det en midlertidig nødløsning. For det å starte opp sin egen cafe, drive den alene og bli sjef og ha ansvar, nei, det er ikke noe flinke jenter gjør. De blir advokater, tannleger, eller ingeniører eller fysioterapeuter. Eller journalister. Akkurat sånn som jeg burde. Men inni meg har jeg kommet til den erkjennelse at jeg er slett ingen journalist. Jeg er kanskje en flink journalist, i alle fall er det blitt meg fortalt, men min drivkraft har heller vært å være flink, enn å være oppriktig.

Som enebarn blir man utrolig god på å juge, og selv har jeg jugd på meg både døde søsken og kjærledyr i garasjen. Et par aha-opplevelser senere har jeg lagt fra meg denne leie vanen, men jeg er fremdeles ikke blitt god på å være ærlig mot meg selv. Jeg liker aller best å ta valg ved hjelp av kron eller mynt, og satse på at jeg klarer meg bra uansett utfall. Nå må jeg ta et valg for meg selv, uten hjelp fra noen andre. Det blir en drakamp mellom Susanne den flinke, men feige, og hun andre, uferdige, som ikke helt vet hva hun skal definere seg som.

For hva er man hvis man ikke er flink? Jeg håper at svaret er lidenskapelig, tøff og ærlig.

Det gikk skikkelig dårlig

Det er nok sjanse for at det ikke er en direkte sammenheng mellom toite jeans og surstoff til hjernen, men etter forrigedagens prosjekt er jeg likevel ikke helt overbevist. Elendig beslutningsevne, rare ideer, generelt dårlig allmenntilstand, og totalt unødvendig bruk av bil til jobb (forsto at jeg ikke kunne ta sjansen på å sitte på offentlig transport med buksene zippet opp, da det faktisk var en reell fare for at kropp skulle vinne over stoff i et visst område nedpå bakpå der...)

Uansett.

Trang bukse, det går så lenge man er oppreist. Men sånn utover det, er det ikke mye å skrive om. Ut over dagen flyttet nemlig fokuset seg noe, nærmere bestemt mot min lett gjennomskinnelige arbeids t-skjorte og dagens valg av en virkelig stakkarslig BH. Spesielt artig ble det da den udugelige BHen ble byttet ut med en ny og rektig så flott en, og valgte å gjøre hevnaksjon ved å hempe seg fast i min lommebok, slik at den i stor fart ble kastet opp av min håndveske idet jeg skulle betale for ny støvsuger. Og et øyeblikk der var det like før den stakkars ekspeditøren trakk sitt siste åndedrag som ekspeditør før han ble kvalt av en katapult-BH, men det var altså bare nesten. Det gikk greit. DET gikk greit.

Dagens utfordring:

Gå på jobb med for trange bukser.

Herregud.

Jeg klarer nesten ikke sitte ned.

Kort innlegg derfor altså. Rapport senere.

Se lyst på det

Idag har jeg betalt min første, og forhåpentligvis siste, parkeringsbot. Typisk kjedelig sier kanskje du, men jeg velger å se det positive i situasjonen, og nevner i fleng:

-Endelig fått slått opp i førerkortboka, og undersøkt hva det skiltet som ser ut som en ø med en ekstra strek betyr (parkering forbudt, det altså)

-kontoen min har nå etter lengre tids sultestreik gjenoppstått, og er nå et sted der man faktisk kan ta ut penger av størrelsen parkeringsbot-beløp (500 kroner der altså), uten at jeg mister nattesøvnen av den grunn

-Oslo kommune og Trafikketaten har valgt å gjøre bøtene gule og festlige, sannsynligvis for å spille på den velkjente "gule priser" taktikken, sånn at når du ser den ligger og gliser der under viskeren er det nærmest en fryd for øyet, og du tenker, å hei, se der da gitt, jeg har jo bare fått et gebyr på 500 kroner, flaks! gule priser er jo alltid billigere enn andre, så ja, det kunne alltids vært værre.

-Når boten er betalt, føler man seg som en riktig så god sammfunnsborger, og tenker alt det fantastiske mitt bidrag kan bety for det hele altet.

-Og så kan man se på at hele greia brenner til helvete opp.