Bon Appetit!

Har du noen gang fått gåsehud av å se en bok? Jeg tar min fysiske reaksjon på synet av matlagingsbibelen Larousse Gastronomique her forleden dag, som et tegn på at jeg muligens er over gjennomsnittlig opptatt av mat.

Så da kveldens valg av film sto mellom en om mat og en annen som "ikke var med eksplosjoner eller klovner som dreper", ble valget lett. Det ble to fornøyelige timer i selskap med damen som lærte amerikanerne å lage mat på den "riktige"måten, Julia Child. Filmen Julie and Julia er en hyllest til gledene ved å lage mat, en romantisk komedie der den klassiske boy meets girl er byttet ut med girl meets cooking. Den er alldeles riktig på en grå dag som denne, og det anbefales at et heller anstendig måltid er inntatt før det trykkes play. Men sulten blir du nok uansett.
Her er den ekte Julia Child, sammen med alle kyllingvennene sine.

Ekte.gal.skap

Denne helgen bærer det hjem til opphavet i Fiskelandsbyen, for å feire deres 25 års lange ekteskap. Akkurat like lenge som de har vært mamman og pappan min, har de også klart å holde sammen. De har klart seg gjennom opp til flere teltturer, oppussinger og andre typiske ekteskaps-utfordrere, og like iherdig har de bestandig gjort sitt beste for at det hjemmet jeg skulle vokse opp i, var akkurat passe balansert og harmonisk.

De har blitt malen for hvordan jeg kommer til å gjøre ting den gangen det blir min tur. Bortsett fra et par ting hist og her, riktignok. Sånn for eksempel av typen, hei, la oss bare få ett barn da! Nei, ansvaret for å ta slekta videre bør helst deles på fler enn ett individ mener nå jeg. Deres enbårne. Men nok om det. Stående applaus skal de nå i alle fall få, mine kjære to, og et hjertelig tusen tusen takk for alt det deres flotte galskap har latt meg ta del i.

Takk for at dere har vist meg hvordan posere på bilder.

Takk for at dere har vist meg at alt som kommer fra naturen er fint...

...Sånn at vi helt uten diskusjon kunne dra hit:

...og si at "idag spiser vi dette til frokost":

Say Cheese 2

Enkelte ganger settes det til livs mat som gjør alle måltider etter dette, litt... kjedeligere.  I løpet av mitt liv har jeg hatt et par slike, nærmest paradigmeskiftende-like opplevelser. Og opp til fler ganger har det vært på grunn av noe så enkelt som en pizza.

I Berkeley fikk jeg gleden av å oppleve pizzaen hos oste-kollektivet Cheeseboard. Sikringskost av typen som gjør at du priser deg lykkelig over at bikinisesongen ennå er noen måneder unna. 

Så med dette i hu, og en kalender som godtar heldekkende bekledning i minst en god måned til, tok jeg igår for meg av vår egen, ennå beskjedne, ostebeholdning,  og satte sammen denne hyllesten til Cheeseboard, en osteorgie av en pizza.

På bånn
En halv pose gjær
1,5 dl vann
2 dl sammalt rug (man tager hva man haver)
2 dl hvetemel
2 ss olje
ei klype salt

Bland gjær og vann, og så alt det andre. Hev deigen til den blir dobbelt så stor, deng så løs, og hev en gang til.

På topp:
Alle mulige typer ost du kan oppdrive, jeg brukte følgende:
Vellagret Norvegia og Jarlsberg
Brie
St.Agur
Port Salut
Parmesan

En slags tapenade; basilikum, chilimarinerte oliven, hvitløk, olje og parmesan

Grilla paprika i strimler

Her er det slett ikke behov for pizzasaus, faren for at dette blir tørt er heller minimal.
Gi den 12 minutter på 230 grader, nyt alle de herlige luktene som kommer ut av oven, og stålsett deg for et pizzaklimaks av de skjeldne.

Say Cheese

Denne posten skal handle om pizza. Det er litt tidlig på morgenen ennå, og med tanke på når jeg hoppet til køys igår, burde jeg strengt tatt ligget og sovet ennå. Det gjør jeg altså ikke. Og jeg er ikke den som er den største fan av å bli vekket når jeg egentlig kan sove. Så, hadde ikke denne posten skullet handlet om pizza, hadde den nok vært adskillig mer harmdirrende enn den er.

Så, en liten høflig henstilling før vi går videre altså.


Kjære naboer. Kan dere ikke være så snille å lesbe dere ned noen hakk nå. For Guds skyld, klokka har ikke passert 8 en gang. Og verken Justin Bieber, the Baseballs eller Rosenborgsangen gjør seg spesielt godt på denne tiden av døgnet. Jeg tør også påstå at før 8 om morgenen ei heller er en passende tid for å teste kapasiteten på deres nye høytalere (som jeg også mistenker at dere har plassert litt for nærme vår soveromsvegg til at det kan ha noen effekt inne hos dere - bassen havner nemlig her, inne hos meg, i min madrass. Og det er vel ikke meningen, er det?)

Så, kunne dere vært så snille å enten
a) spille en sang av Florence and the Machine, eller
b) vente med å spille så høyt til en dag det ikke skiftes ut dører mellom våre respektive leiligheter.

Sånn.

Pizza altså. Igår laget jeg pizza med alle ostene jeg hadde i kjøleskapet. Det ble stygg-godt. Oppskriften, ja den skal du få etter en liten break med hu godeste Florence.

/Og tar jeg ikke helt feil, så er Beth Ditto med i en av scenene mot slutten der. Harru sett.

Bloggelepper

For alle dere som idag komme til å handle kaffe og salat av en søt jente med rosa-bloggelepper:
Leppestiften er fra MAC og heter Please me, og går veldig godt til solpudder.

mysdag

Jeg og NAV har blitt venner nå.

NAV gir meg nemlig fri en dag i uka, sånn at jeg kan pleie min fordreidre skulder og andre verdifulle forhold. For eksempel til ho fine her. Vibeke kom innom og tok sporenstreks på seg ansvaret for å utsmykke bakedagsverket mitt som igår var Ingers rugbrød. Fint eller?

Brødet ble deilig juicy, etter at jeg tilsatte litt rosiner og tørka aprikos. I tillegg fuktet jeg skorpa rett etter at jeg tok de ut av ovnen, sånn at den ikke skulle bli steinhard. Rugbrød kan fort bli ganske tungt i magen, men dette er det skikkelig smak på, og man er til gjengjeld mett og proppa med energi til i overimorra.

Så hadde det ikke vært for a Inger, så hadde kanskje heller dette blitt kveldsmaten igår:

 Nei, en får se seg berga. Og heller nøye seg med noen sånne:

og et par sånne:

På tur med Becs og Marthe. Det måtte jo blogges.

Om små gleder

Helt siden verdens minste mann He Ping Ping gikk bort for noen uker siden, har jeg lett etter en legitim grunn til å poste denne fine tributevideoen (nederst). Jeg har ikke allverdens av centimeter å skryte på meg jeg heller, så jeg tenkte at her kunne man fort ha kastet stein i glasshus. Men idag fant jeg altså en unnskyldning.

Så med fare for å forveksles med en bleikfeit, middelaldrende rogalending på tur til Thailand: sannheten er at jeg simpelthen bare elsker små asiatiske gutter.

Se bare her.
PS: for maksimal effekt, spill av begge videoer samtidig, den av Pingping er uten lyd.

Glad påsk!

Grunnet illt ævva i skuldra er jeg denne påsken så heldig å slippe å trosse tett, vått snødriv, med påfølgende kladdeføre i Beitoheimen. (Hadde jeg vært eskimo hadde jeg selvfølgelig hatt et ord i mitt vokabular for denne typen snø, men jeg regner med dere skjønner hva jeg mener). Derfor blir det ingen spørsmål når jeg er inne i den syvende timen med bok, avis- og magasinlesing, langstrakt på skuvsenga. Noen ganger skulle jeg ønske døgnet har et par ekstra timer, spesielt øremerket avislesing, for dette er så fantastisk herlig. Og spesielt fint blir det når man kan sprade rundt i strømpebukser og blondekjole og drikke rosa frizzante lenge før middag.

Å som jeg elsker påske.

På dagens meny sto forøvrig det tradisjonelle lammet, i år med en utradisjonell potetgrateng og en helt himmelsk god sellerirotpuree. I glasset hadde vi en heftig amarone, før ballet ble avsluttet med egenplukkede multer akkompagnert av en "skikkelig gammel" Pineau des Charentes.

Sistnevnte er, sånn for ordens skyld, en aperitif som etter sigende ble til da en vinmaker lagret drue-most på gamle fat, som etter en del år i kjelleren viste seg også å ha inneholdt cognac. Resultatet ble altså denne blandingen. Den smaker vidunderlig, og jeg mistenker at det er grelt godt til ost.