Og da jeg trodde dagen ikke kunne bli stort bedre---

---ble jeg søren plystre meg spydd på.

Si klart fra hva du føler

"Og hvordan står det til?" spurte Brumm.
Tussi ristet langsomt på hodet.
"Ikke mye hvordan," svarte han. "Jeg har ikke følt meg riktig hvordan på aldri så lenge."

Breaking News

Her sto jeg i fred og fordragelighet og frydet meg etter å ha funnet ut at trekket til Ektorp-stolen kan strykes mens det ennå er på stolen. Fantastisk!

Men så, helt plutselig, hører jeg et kjempedrønn utenfor vinduet, og der står jammen en bil som nå bare er noen cm fra å bli cabriolet, takket være et massivt isras fra taket vårt.

For å se det positive i det, hørte jeg nå isklumpene lenge før de faktisk traff bilen, så folkens, det er bare å dra proppene ut av ørene når dere går på gata, og for all del: se opp.

Kjærlighet og dry-tech

Som nevnt i tidligere innlegg er jeg velsignet med en mann som er et levende eksempel på at miljø har en vesentlig påvirkning for det endelige produktet av Mannen. Jeg tenker naturligvis på det at jeg ved en anledning kom ut for å kalle han en husmormann. Hvor mye som knyttes til hans oppvekst sammen med en svært så kvinnelig alenemor, som på beste vis har ført til Mannens hang til å omgi seg med vakre ting, (være seg roser, lys eller deilig duftende såper) det kan neppe jeg gi et svar på. Men han er i alle fall god til å dekke bord.

Men kom for all del ikke her og tro at denne mannen ikke har andre sider. 

La meg introdusere arv. Genetikk.  

Du har ikke arva evnen til å dekke bord vet du. 

Denne helgen forlot han meg for noe så mandig som å leke krig i skogen. Med ordentlig gevær og det hele. For akkurat som sine mer primitive slektninger i dyreriket, er Mannen utstyrt med et instinkt. Og testosteron. Historisk sett har dette betydd at vi som deres kvinnelige kompanjonger, de som står klar til å føre genene videre, skal føle oss trygge fra eventuelle farer. Gjør vi så et hopp til vår egen tid, og tar i alle fall vårt land i betraktning, er antallet potensielle farer i hverdagen plutselig veldig små. Hva gjør så mannen når han ikke lenger kan sloss mot bjørner, krig eller andre onder? Han verver seg til heimevernstjeneste. 

Så i et forsøk på å forstå han bedre, det er jo det det handler om vet du, denne kjærligheten, så tenkte jeg å prøve å sette meg i hans sko. Jeg dedikerte to dager til livet som militærfrue.

Ikke noe skyting for meg altså. Men så absolutt et skytevåpen der hvor skittentøyskurven pleide å stå. Og frysetørrede måltider. Og militærserier på teve. Samt militærdokumentarer for å forstå militærserien. Har jeg forresten nevnt bokhyllen med krigslektyre? 

Dagens test: Dry-tech frokost

Saft: Energi-drikk med smak av bringebær-etterligning. Minner om drikkevaksinen jeg tok før Tanzania-turen. 2/10 poeng.

Kaffe: Cafe-Fiesta. Fest i en kopp. 6/10 poeng

Frokostblanding: Solgryn (et aldeles optimistisk navn for havregrøt) med fuglefrø og et slags etterligning av bringebærsyltetøy. De hadde vært heldige med fiberinnhold. Nok sagt. 4/10 poeng. Og da med et ekstra poeng for frøene. 

Tyggis: Istedenfor tannpuss. Fungerte. Testens højdare, 9/10 poeng, og da trekk for en noe hard overflate. 

Konklusjon: Et av mine favorittordtak er dette gamle hawaianske: Gi menn mat, og de vil adlyde. Sant nok. Men forsvaret hadde tjent på å spørre disse gamle hawaiianerne mer spesifikt hva slags mat det var snakk om. Jeg kjente i alle fall veldig liten velvilje overfor å adlyde noe som helst etter å ha satt dette skrekkens eksempel på mat, til livs. 

Bare for å ha sagt det så sparte jeg sjokoladen til en nødens stund senere på dagen, selv om den strengt tatt hørte til frokostmåltidet. Ikke noe å utsette på den egentlig.

Imorgen anmeldes hvordan den nye WW2-serien The Pacific gjør seg som følge til stryketøyet. 

Dagens anbefaling: Minas Paradis

Enkelte har det bare i seg.
De som ser potensialet i selv de mest nedslitte, glemte tingene. Min gamle venn Mina ser en herlig vårjakke i en gammel mintgrønn morgenkåpe. Hun er en av dem. Hun har et hode som ikke får fred før ideene er nede på tegneblokka, øyne som ser nye muligheter der andre ser søppel, og hender som bare må skape, ommøblere, dandere, male eller hekle. (Eller henga upp en tåfs?)

Hun var for øvrig også den som laget de fineste lappene, den gang i våre riktig gamle dager. Korrespondansen var aldri så stilful som  mellom hennes pult og min. Den gang vi gikk på ball og så slik ut.

Vi har heldigvis ikke forandret oss så mye.

Denne måneden kan du lese om Mina, og hennes fantastiske skattekammer av fine ting i interiørmagasinet Rom 1-2-3. Du blir tatt med på en fargesterk oppdagelsesferd gjennom hennes gamle hjem, det store røde huset bak Meny, det med den store fine hagen med det fineste klatretreet i. Det er her vi har sunget sene sommernetter til ende, her svidd flintsteik nådde nye høyder, og mange, mange smil og klemmer har blitt delt ut.

De siste åra har hun drevet herligheten av en interiørbutikk, Lykke i Sandefjord, som for knapt en måned siden stengte dørene. Uten at dette betyr at Frøken Flink på noen måte kaster inn håndkleet. Nå driver hun som frilans boligstylist og dekoratør, samtidig som hun syr, hekler, resirkulerer de mest vidunderlige ting til sin eplabod (som jeg dessverre ikke fant adressen til!). Og så blogger ho da. Det var jo egentlig den jeg skulle skrive om. Men den er bare så fin, at du får se selv. Kos deg i Minas Paradis.



Bildene er lånt fra Mina, Linn og megsjæl.

Min dag i prosent.

Klarte med 100% suksess å stå opp idag. Uthvilt. Seier nummer en.

Har endelig, og etter mangfoldige forsøk, klart å finne den perfekte mengde kaffe som skal i aeropressen, etter at en lykkelig uvitende Kaffebrenneri-ansatt klarte å male den alt for fin for et trakteapparat av den typen. En 90% full måleskje, sammen med vann opp til merke nummer fire blir akkurat perfect.

Har kastet 75% av innholdet i kjøleskapet, ettersom alt hadde enten antatt ny form, farge eller begge deler.

Har gjennopplivet Jesus, min kjøkkenhortensia, som dør hver tredje dag. Den har altså vært død 15% av tiden den har bodd hos meg.

Har lagt de tre nakkekotelettene (som vi fikk 50% avslag på grunnet dato), i en herlig marinade av 30% rødvin, 30% olje, 15% vineddik, 15% rosmarin og hvitløk, salt og pepper. Sånn røft regna. Kjøtt blir jo aller best like før det går ut på dato, så å få det billig i tillegg er jo bare en bonus!

Når man lager mat med vin, er det best med litt i kokka også. Er derfor godt igang med et glass burgunder, med 12,5% alkoholinnhold. Selv om klokka er to. Men jeg har fri idag, og det skal feires.

Ellers skal dagen tilbringes i selskap med ei jeg ikke her sett på alt for lenge, og så skal jeg se en kinofilm med en jeg har brukt alt for lite av min tid på i det siste, nemlig mannen. Det kan ligge an til en riktig så fin dag. Hundre prosent fornøyd.

The Nighthawk Diner

Man kan visst si mye om Jan Vardøen. Men at han vet å gjøre buttikk, det er det liten tvil om.

Søndag kveld var Mannen, megsjæl og et knippe annet godtfolk å finne på Vardøens siste påfunn, det jeg helt uten sammenligningsgrunnlag tør påstå er Norges flotteste diner. I en pen og pyntelig 30-talls innpakning av speildekor og båser med skaitrukkede seter, ligger The Nighthawk Diner der Seilduksgata møter løkkas hovedpulsåre, Thorvald Meyers gate. Navnet er etter sigende hentet fra både en herlig rusten Tom Waits skive og et tilsynelatende kjent maleri, hvis hommage er malt opp i et av lokalets endevegger(Med en fiffig liten lokal vri, for de som har øyne for sånt).

Med en meny så utstudert og gjennomarbeidet at selv bourbonen som brukes i Manhattan-cocktailen, er slik den opprinnelig var under forbudstiden, nemlig Canadisk, er det ikke rart at kongen av løkka har årna seg med 20 års leiekontrakt. Her skal det serveres kaffe i "bottomless" cups, øko-biff og burgers, shakes, et tosifret antall paier, og for ikke og snakke om en barmeny som gir deg tårer i øynene. Spesielt hvis du gjør som meg, og velger chilidrinken og snakser over chilifrukten i glasset i god tro om at det bare er en paprika. Hawt.

Siden det ikke skulle stå på kronene denne søndag aftenen, klinte undertegnede til med øl, chilidrink, t-bein-steik, en halvburger, løkringer og blåbbærpai. Både fast og flytende falt vel i smak, med kanskje spinat-tilbehøret til steika som kveldens mest minneverdige. En herlig, kremet sak med masse smør, og så mye parmesan jeg nesten ble flau. Så godt var det.

Imorgen åpner herligheten for øvrigheta, og jeg tror ikke det kommer til å være glissent rundt jukeboksen med det aller første. Orginalt er det kanskje ikke, og Vardøens bladgullsbelagte signatur er så absolutt tilstede. Akkurat sånn som det er for hver tredje sjenke- eller spisested nedover mot trikkeholdeplassen.

Noe i meg sier at Jan Vardøen så litt for mange westernfilmer når han var liten. For this town aint tydeligvis ikke stor nok for flere enn han akkurat nå.

Skitur?

Igår var Mannen og meg sjæl ute og gikk på ski. Det ble min andre tur på under en uke (!!) og hans årsførste. Jeg smurte tidenes nistepakke, og med nyglida ski, godt mot og utrustning som fikk oss til å se skammelig mye sprekere ut enn det det viste seg at vi var, la vi ut fra Sognsvann.

Det gikk ikke mer enn 200 meter før vi måtte pent trå ut av de preparerte løypene, spenne av oss skia, og smøre om. Det gikk ikke spesielt mye bedre etter dette, og i løpet av turen opp til Ullevålseter ble jeg forbikjørt av de fleste, bortsett fra en illeluktende og sannsynligvis tysk dame, og en italiener med hjulvispteknikk.

Ellers var det høy tetthet av disse som det nå teller dager, kalorier og smøregrader før Birken. De har alle utstyrt seg med de tighteste dressene, de største hodelyktene (jeg lover, jeg trodde det var en trailer som kom bak meg, vi snakker 1000 meters-flomlys, og det PÅ HODET!). I tillegg har nesten alle hunder, og alle er de like senete, siklete og ville i blikket som eierne sine. Det er ingen tvil om at den tiden der disse menneskene gikk på tur, og langrenn var noe lystbetont, er forbi. Nå går man renn. Eller løper renn. Og alt som ikke er renn, er oppkjøring til renn.

Derfor syns jeg ikke det var så galt likevel, at vi ikke nådde det som var dagens mål, nemlig Holmenkollen, og åpningen av den nye bakken (og det som kunne ha blitt et historisk hopprenn). Jeg er heller lykkelig for at jeg ikke skal gå Birken, og dermed kan velge å ta en pause midt i de letteste bakkene, elller bare si at, nei, nå går vi hjem igjen etter å ha kost oss med en heller usunn nistepakke på ei deilig oppvarma seter.

For selv om ikke skia hadde vært topp, ei heller den fysiske formen, var vi igrunnen alle enige om at det hadde vært en fin tur.

A love story at its end

Lenge prøvde jeg å unngå deg. Jeg gikk omveier, kjørte omveier. Noen ganger kom vi likevel på kollisjonskurs. I Birkelunden, den kaldeste dagen, og sporene dine var snødd vekk og jeg skjønte ikke jeg fulgte dem før jeg sto der på holdeplassen. Du kunne ha kommet, men gjorde det ikke. Noen folk i en klynge lo, ristet på hodet.

Det var da jeg bestemte meg. Jeg måtte gi opp, og innse at jeg kunne rett og slett ikke kunne komme unna deg.

Jeg klarte meg greit den første tiden. Jeg irriterte meg kanskje litt når du ikke kom til planlagt tid, men etter hvert begynte jeg å nyte ventetiden. Jeg leste bøker jeg aldri hadde tatt meg tid til å åpne før, og jeg lærte din verden å kjenne, fra innsiden. Jeg visste hvilke knapper jeg skulle trykke på og når jeg skulle trå varsomt (bortsett fra den ene gangen, da jeg snublet i toppen av trappen på Jernbanetorget, og du forsvant før jeg fikk reist meg, og ristet av meg skammen og sørpa)

Hvorfor fant jeg meg i det? Fordi jeg kan ikke leve uten deg.

Men som alle kjærlighetshistorier før vår, er det ingen garanti for at ting går som man håper. Jeg skal ikke si at jeg ikke kan bli glad i deg igjen, men når du to forbanna ganger på tre jævla dager klarer å sette meg i den så innihelvetes ergelige situasjonen som du gjorde, da nærmer det seg slutten for hva jeg kan akseptere. For jeg prøver ikke å bedra deg. Jeg betaler villig de 570 kronene det koster for at du og jeg skal kunne være sammen, i 2 x 20 minutter nesten hver eneste dag i måneden. Men uten tillit har vi ingen ting.

Så, tro meg, #Ruter, vær-så-inderlig-snill, når jeg sier at jeg glemte billetten min hjemme den første gangen, og tro meg, plis, når jeg bekjenner at jeg hadde glemt hvilken dato jeg måtte fylle opp kortet den andre gangen. Vær så, vær så snill?!