Mennesker med mening

Jeg var så redd den kvelden før jeg reiste tilbake til Bergen. For at alt det jeg brått reiste fra og ikke visste om jeg kom til å returnere til, ikke ville gi meg den velkomsten jeg ønsket og håpet på. At byen jeg elsket skulle gi meg en kald skulder. Som en forsmådd elsker. Jeg dro fra flere uavsluttede kapitler. Og det regnet når jeg kom tilbake. Det skulle bare mangle tenkte jeg. Hvis det er en ting jeg alltid glemmer, så er det at det regner i Bergen. To år med gummistøvlene som fast følgesvenn over Torgalmenningen, og jeg glemmer at det kan regne, bare et snaut år senere. Men så stoppet det. Regnet. Eller, jeg gikk inn og da gjorde det meg jo ingen ting. Men det sluttet altså å regne mens jeg var der inne. På den cafeen, med det navnet som får hjertet mitt til å banke så fort. Sammen med hun derre fine, som jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten, begynte jeg å pusle ut fragmentene av minner som jeg ikke klarte å bestemme meg om jeg skulle gjemme, glemme eller gråte over.

Jeg bestemte meg for å gjemme. For jeg tror det er litt sånn som med regnet i Bergen. Sløret av min hukommelse blir denne detaljen marginal. Ikke borte, men overskygget av helt andre ting. Som hvordan brosteinen kan glitre en oktobermorgen. Eller hvordan magnoliatreet foran Antonio kan fylle et smau med sin umiskjennelige parfyme. Lysene fra klokka på høyden. Flygende kirsebærblomster rundt Lille Lungen. Og dem. Disse vakre menneskene jeg fant der. Disse som ga livet mitt så mye mening at det noen ganger var vondt. Vi delte så raust med hverandre, det gode med det vonde.

Det var godt å se dere igjen.

Og til dere andre, som jeg ennå hadde hatt til gode å oppleve Bergen sammen med, herregud, så godt det var å se dere igjen.