Here goes

Noen herlige dager med sol og smak av sommer til tross, hodet mitt er milevis fra den harmoniske plassen der det burde være under slike omstendigheter. Grunnen, dette stedet jeg kaller jobben, legger beslag på adskillig mye mer tankekraft enn hva godt er om dagen. Mentalt har jeg gått og forberedt meg til åpningen av min egen avdeling i oktober, og klart å snu tankene om at kursendring er lik nederlag, til å se dette som en kjempespennende mulighet til å realisere beskjedne og bortgjemte drømmer. Men som så ofte ellers dukker det plutselig opp ting som snur opp ned på det hele. Uten riktig å ha noe særlig med forutsetninger fikk jeg plutselig ansvaret for en av cafeene, som nå dessverre skal legges ned. "Bare sørg for at det ikke blir noe hassle den siste tida". Og vips satt jeg der, med en trivelig, lys og moderne cafe i fanget. Og sjøutsikt. Men ikke et menneske å servere. Hva om dette skjer når det blir min tur i oktober? Forholdene per idag tilsier heldigvis at min dystre utsikt ikke vil realiseres når det kommer til det å tiltrekke seg folk, allerede er det folk som har begynt å søke jobb (og gjett hvem som skal intervjue dem?!), men med all denne massive sjelevrenginga som skulle til for å få meg til å si ja til jobben i våres, føler jeg at fallhøyden har blitt veldig stor hvis ting ikke går som man håper.

Men kanskje går det som idag, da suhi-lunsjen med en gammel student-TV venninne heller ble til oppdagelsesferd i hennes fornemme Frogner-nabolag, der vi endte opp i samme selskap som selveste HKH Kronprinsessen. Ikke helt etter planen det. Men det var en fin oppdagelse. Og den kan jeg fortelle om i morgen.