Det finnes nemlig et band, en gjeng australske gladgutter med det klingende navnet The Temper Trap. Sammen spiller de sanger av typen som egner seg usedvanlig godt på soundtracket til alle filmer og serier som handler om livet og/eller kjærligheten. I en anmeldelse av albumet deres, Conditions, mente journalisten det var på sin plass å advare sine unge kvinnelige lesere om effektene en av låtene deres, Sweet Disposition. Med stor sannsynlighet var dette en sang som ville kunne bli brukt av fantasiløse unge gutter med et mål for øyet, nemlig å få oss til å ville ha sex - med dem.
Nå skal ikke dette være en plattform der jeg utbroderer de mer intime detaljene i mitt kjærlighetsliv, men noe i meg sier at journalisten kan ha hatt et poeng.
Et par uker tilbake i tid satt nemlig jeg og min bedre halvdel i stua og lot oss forbløffe av den luftige lyden av sart vokal som tonesatte reklamefilmen for Peugeot 3008. Hvem var dette undret vi oss.
Ikke uventet fant Mannen det ut.
I tillegg fant han ut at bandet, (du gjetta det) The Temper Trap, skulle gjeste John Dee om ikke lang tid. Men han sa ingen ting.
Han kjøpte selvfølgelig billett, til oss.
En fantastisk overraskelse, og jeg kjente akkurat hvor hodestups forelska jeg er i denne Mannen.
Så igår, søndag kveld, ble altså vi vitne til en herlig oppvisning av nydelig svevende rockemusikk, servert som den perfekte avslutning på en kvalitetshelg, der chili-fugl i godt selskap, gjærbakst x 2 og et ukjent antall vinglass har vært hovedingrediensene.
Høye på livet, god musikk og ikke minst kjærlighet, valgte vi å runde av kvelden med teste ut en av Torggatas bedre kebabsjapper. Over to utsøkte midtøsten-spesialiteter kom vi inn på hvor utrolig kul bassisten i bandet hadde vært, og kanskje kunne vi gitt oss der, og gitt creds anmelderen for i alle fall å påpeke at Temper Traps musikk skaper god stemning mellom to som liker hverande godt.
Men vi ga oss ikke der.
Bassisten minnet nemlig veldig om en skuespiller som jeg der og da mente het enten Jeff Bridges eller Ted Danson. "Du vet, han som spiller raddis i 2012, og står og skriker på radio på toppen av det fjellet som eksploderer. Han som er like raddis i virkeligheten". Han heter Owen Wilson, mente Mannen.
Så vi vedda. 1000 kr.
Veien hjem, i 15 kalde grader har aldri vært lenger. Han, skuespilleren, het verken Jeff, Ted eller Owen.
Han het Woody Harrelson.
To sårede stoltheter gikk den kvelden til sengs hver for seg.
Haha, jeg må virkelig lese bloggen din oftere! Du er en reser med ord:) Jøye! Huff, jeg har havnet i bloggtidsklemma... Men du, hvis du ser denne meldinga: total og styrke i kveld 1915. Kom deg opp av sofaen, så trener vi og skrævler litt;)
SvarSlettKlemmer fra Marthe (som ikke får logga inn med annet enn google-konto. Men jeg er hu derre think tank-dama vettu)
Sofaen!? Hva slags latsabb tar du meg for? Hoho... Synd at jeg ikke så dette før, for jeg kom nettopp hjem fra en heidundranes Bollywoodtime! Tikka tikka tikka!! Det var fryktelig gøy! Men vi finner nok tid skal du se! Og du, takk for koselig kommentar:) Har liksom ikke helt gått sånn inn for å blogge egentlig, så dette er jo et ganske beskjedent prosjekt, men å bli lest av bloggdronninga fra Toten tar jeg som et stort komplement!
SvarSlett