Skitur?

Igår var Mannen og meg sjæl ute og gikk på ski. Det ble min andre tur på under en uke (!!) og hans årsførste. Jeg smurte tidenes nistepakke, og med nyglida ski, godt mot og utrustning som fikk oss til å se skammelig mye sprekere ut enn det det viste seg at vi var, la vi ut fra Sognsvann.

Det gikk ikke mer enn 200 meter før vi måtte pent trå ut av de preparerte løypene, spenne av oss skia, og smøre om. Det gikk ikke spesielt mye bedre etter dette, og i løpet av turen opp til Ullevålseter ble jeg forbikjørt av de fleste, bortsett fra en illeluktende og sannsynligvis tysk dame, og en italiener med hjulvispteknikk.

Ellers var det høy tetthet av disse som det nå teller dager, kalorier og smøregrader før Birken. De har alle utstyrt seg med de tighteste dressene, de største hodelyktene (jeg lover, jeg trodde det var en trailer som kom bak meg, vi snakker 1000 meters-flomlys, og det PÅ HODET!). I tillegg har nesten alle hunder, og alle er de like senete, siklete og ville i blikket som eierne sine. Det er ingen tvil om at den tiden der disse menneskene gikk på tur, og langrenn var noe lystbetont, er forbi. Nå går man renn. Eller løper renn. Og alt som ikke er renn, er oppkjøring til renn.

Derfor syns jeg ikke det var så galt likevel, at vi ikke nådde det som var dagens mål, nemlig Holmenkollen, og åpningen av den nye bakken (og det som kunne ha blitt et historisk hopprenn). Jeg er heller lykkelig for at jeg ikke skal gå Birken, og dermed kan velge å ta en pause midt i de letteste bakkene, elller bare si at, nei, nå går vi hjem igjen etter å ha kost oss med en heller usunn nistepakke på ei deilig oppvarma seter.

For selv om ikke skia hadde vært topp, ei heller den fysiske formen, var vi igrunnen alle enige om at det hadde vært en fin tur.

A love story at its end

Lenge prøvde jeg å unngå deg. Jeg gikk omveier, kjørte omveier. Noen ganger kom vi likevel på kollisjonskurs. I Birkelunden, den kaldeste dagen, og sporene dine var snødd vekk og jeg skjønte ikke jeg fulgte dem før jeg sto der på holdeplassen. Du kunne ha kommet, men gjorde det ikke. Noen folk i en klynge lo, ristet på hodet.

Det var da jeg bestemte meg. Jeg måtte gi opp, og innse at jeg kunne rett og slett ikke kunne komme unna deg.

Jeg klarte meg greit den første tiden. Jeg irriterte meg kanskje litt når du ikke kom til planlagt tid, men etter hvert begynte jeg å nyte ventetiden. Jeg leste bøker jeg aldri hadde tatt meg tid til å åpne før, og jeg lærte din verden å kjenne, fra innsiden. Jeg visste hvilke knapper jeg skulle trykke på og når jeg skulle trå varsomt (bortsett fra den ene gangen, da jeg snublet i toppen av trappen på Jernbanetorget, og du forsvant før jeg fikk reist meg, og ristet av meg skammen og sørpa)

Hvorfor fant jeg meg i det? Fordi jeg kan ikke leve uten deg.

Men som alle kjærlighetshistorier før vår, er det ingen garanti for at ting går som man håper. Jeg skal ikke si at jeg ikke kan bli glad i deg igjen, men når du to forbanna ganger på tre jævla dager klarer å sette meg i den så innihelvetes ergelige situasjonen som du gjorde, da nærmer det seg slutten for hva jeg kan akseptere. For jeg prøver ikke å bedra deg. Jeg betaler villig de 570 kronene det koster for at du og jeg skal kunne være sammen, i 2 x 20 minutter nesten hver eneste dag i måneden. Men uten tillit har vi ingen ting.

Så, tro meg, #Ruter, vær-så-inderlig-snill, når jeg sier at jeg glemte billetten min hjemme den første gangen, og tro meg, plis, når jeg bekjenner at jeg hadde glemt hvilken dato jeg måtte fylle opp kortet den andre gangen. Vær så, vær så snill?!

5-stjerners middag

Jeg kommer bare ikke over hvor fantastisk det er å ha en mann som lager mat. Selv om det er OL på teve. Det er lykke. Å komme hjem fra en arbeidsdag som ble 3 timer lenger enn planlagt, til en leilighetfylt av dufter som fremkaller minner om en fjorårets Toscanske eventyr, å bli plassert i sofakroken med et kyss og "jeg ordner middagen jeg, kjærsten min" samtidig som han vanner hortensiaen litt for mye, og uttrykker et aldri så lite husmorslig "åh guuuuuuud!", det er sånne ting jeg ikke en gang torde å ønske av et samboerskap. Hadde jo en mistanke, vel å merke.

Igår så jeg et program om time-warp-wives eller retrokoner, som nektet å leve på moderne vis. I tillegg til å kle seg i de flotteste vintage-plagg, sverget de også til å holde de gamle kjønnsrollene i hevd, og insisterte på at det var eneste måten man kunne være lykkelige på. Jeg, på min side er storfornøyd med min husmormann, som baker de beste skolebollene i verden, og nå tripper stolt over en rød, sydende Italiensk gryte med chili og mozzarella! (Kommentar fra kjøkkenet: "det ser ut som det er spiderman som har laget maten") Lol.

Om jeg gleder meg!?!

Advarsel til alle unge kvinner

Dette skal ikke handle om å endre facebook-statuser, eller å bevege seg i Markveien klokka 4 på lørdagsnetter, det skal handle om musikk.

Det finnes nemlig et band, en gjeng australske gladgutter med det klingende navnet The Temper Trap. Sammen spiller de sanger av typen som egner seg usedvanlig godt på soundtracket til alle filmer og serier som handler om livet og/eller kjærligheten. I en anmeldelse av albumet deres, Conditions, mente journalisten det var på sin plass å advare sine unge kvinnelige lesere om effektene en av låtene deres, Sweet Disposition. Med stor sannsynlighet var dette en sang som ville kunne bli brukt av fantasiløse unge gutter med et mål for øyet, nemlig å få oss til å ville ha sex - med dem.

Nå skal ikke dette være en plattform der jeg utbroderer de mer intime detaljene i mitt kjærlighetsliv, men noe i meg sier at journalisten kan ha hatt et poeng.

Et par uker tilbake i tid satt nemlig jeg og min bedre halvdel i stua og lot oss forbløffe av den luftige lyden av sart vokal som tonesatte reklamefilmen for Peugeot 3008. Hvem var dette undret vi oss.

Ikke uventet fant Mannen det ut.

I tillegg fant han ut at bandet, (du gjetta det) The Temper Trap, skulle gjeste John Dee om ikke lang tid. Men han sa ingen ting.

Han kjøpte selvfølgelig billett, til oss.

En fantastisk overraskelse, og jeg kjente akkurat hvor hodestups forelska jeg er i denne Mannen.

Så igår, søndag kveld, ble altså vi vitne til en herlig oppvisning av nydelig svevende rockemusikk, servert som den perfekte avslutning på en kvalitetshelg, der chili-fugl i godt selskap, gjærbakst x 2 og et ukjent antall vinglass har vært hovedingrediensene.

Høye på livet, god musikk og ikke minst kjærlighet, valgte vi å runde av kvelden med teste ut en av Torggatas bedre kebabsjapper. Over to utsøkte midtøsten-spesialiteter kom vi inn på hvor utrolig kul bassisten i bandet hadde vært, og kanskje kunne vi gitt oss der, og gitt creds anmelderen for i alle fall å påpeke at Temper Traps musikk skaper god stemning mellom to som liker hverande godt.

Men vi ga oss ikke der.

Bassisten minnet nemlig veldig om en skuespiller som jeg der og da mente het enten Jeff Bridges eller Ted Danson. "Du vet, han som spiller raddis i 2012, og står og skriker på radio på toppen av det fjellet som eksploderer. Han som er like raddis i virkeligheten". Han heter Owen Wilson, mente Mannen.

Så vi vedda. 1000 kr.

Veien hjem, i 15 kalde grader har aldri vært lenger. Han, skuespilleren, het verken Jeff, Ted eller Owen.

Han het Woody Harrelson.

To sårede stoltheter gikk den kvelden til sengs hver for seg.

Bildebevis

Som sagt, det hender jeg juger. Rebecca spiste ikke opp alle horna. Lady Gaga-slufsa og et par andre godsaker ble igjen, så slik så altså gårsdagens mirakelbakst ut. Som en ikke veldig erfaren hornbaker, var jeg litt slurvete når det gjaldt å avpasse fyllet i forhold til størrelsen på deigtrekantene, men jammen kom det ikke noe godt ut av det også: masse deilig, smelta ost fløt nemlig ut av hvert eneste nybakte horn. En helt OK frynsegode syns jeg!

Den herlige voksduken er forresten en av mangfoldige skatter som ble skaffet til veie for noen søndager siden. På et eventyr av et loppemarked, eller...hva det nå var. Vertinnen, eventyreren, Susanna Hellström fortjener mer enn å nevnes i en bisetning, og min medsammensvorene skattejakter har sagt det slik.

Hurradager

Nok syt.

Idag har jeg fader meg vært statist i Hotel Cæsar.

Det hele skjedde etter at jeg hadde rundet Elixia sammen med min fabelaktige aldri-for-tidlig-for-litt-morro-kompanjong, Vibeke. Skimaskin, styrke, Ashtanga Yoga, og spa. Har faktisk fått bra tak på yogaen nå, noen fordeler skal man tross alt ha, når man grunnet diverse skumle syndromer, og hypermobile ledd er forhindret fra å jogge. (Ettersom dette er min blogg, forbeholder jeg meg retten til å skryte hemningsløst av egne prestasjoner).

Altså. Egentlig er det ikke så mye mer å si om den Cæsar-greia. Det var i grunnen bare for å ha en unnskyldning til å fortelle om at jeg hadde trent.

Og nå skal jeg fortelle om at jeg har bakt. Og det går litt i samme kategori som trim, det skjer nemlig ikke så ofte. For at dere skal tro meg, så har jeg dokumentert deler av seansen med fotoapparat.

Resultatet av disse flotte ingredienser og redskaper, er horn fylt med restene av mors ostebord (Gryta har ikke hatt noe med det hele å gjøre, men hei, er den ikke flott?? Vinflaska, derimot var en utmerket kjevle!). Det ferdige resultatet har jeg ikke tatt bilde av, for de forsvant ned i magen til favoritt-pasient Rebecca fortere enn en dopa russer kan sprinte seg til OL-gull. Oppskriften på horna har jeg stjælt fra denne frøkna og med litt ekstra fuglefrø, diverse oster og calvados/granateple/pære-syltetøy inni, var det en fest for sansene.

Hvor skal dette ende spør bare jeg meg?

En persillekvast forteller, vol 2.

Jeg har fått et tilbud.

Et tilbud som jeg mest sannsynlig kommer til å takke ja til. Å få dette tar jeg som en stor komplement, en tillitserklæring og et tegn på at det å være flink jente som oftest lønner seg.

Likevel. Flinke jenter har noe mer med seg. Bagasje. Dersom jeg velger å si ja, er det en flink jente inni meg, hun som fikk de beste karakterene på en av USAs mest prestisjefylte universiteter, som aldri vil gi meg fri. Ved enhver mulig anledning vil denne flinke jenta komme nysgjerringe andre til unnsetning, for å forklare disse andre hvorfor jeg sa ja, for deretter å unnskylde det, og kalle det en midlertidig nødløsning. For det å starte opp sin egen cafe, drive den alene og bli sjef og ha ansvar, nei, det er ikke noe flinke jenter gjør. De blir advokater, tannleger, eller ingeniører eller fysioterapeuter. Eller journalister. Akkurat sånn som jeg burde. Men inni meg har jeg kommet til den erkjennelse at jeg er slett ingen journalist. Jeg er kanskje en flink journalist, i alle fall er det blitt meg fortalt, men min drivkraft har heller vært å være flink, enn å være oppriktig.

Som enebarn blir man utrolig god på å juge, og selv har jeg jugd på meg både døde søsken og kjærledyr i garasjen. Et par aha-opplevelser senere har jeg lagt fra meg denne leie vanen, men jeg er fremdeles ikke blitt god på å være ærlig mot meg selv. Jeg liker aller best å ta valg ved hjelp av kron eller mynt, og satse på at jeg klarer meg bra uansett utfall. Nå må jeg ta et valg for meg selv, uten hjelp fra noen andre. Det blir en drakamp mellom Susanne den flinke, men feige, og hun andre, uferdige, som ikke helt vet hva hun skal definere seg som.

For hva er man hvis man ikke er flink? Jeg håper at svaret er lidenskapelig, tøff og ærlig.