Skitur?

Igår var Mannen og meg sjæl ute og gikk på ski. Det ble min andre tur på under en uke (!!) og hans årsførste. Jeg smurte tidenes nistepakke, og med nyglida ski, godt mot og utrustning som fikk oss til å se skammelig mye sprekere ut enn det det viste seg at vi var, la vi ut fra Sognsvann.

Det gikk ikke mer enn 200 meter før vi måtte pent trå ut av de preparerte løypene, spenne av oss skia, og smøre om. Det gikk ikke spesielt mye bedre etter dette, og i løpet av turen opp til Ullevålseter ble jeg forbikjørt av de fleste, bortsett fra en illeluktende og sannsynligvis tysk dame, og en italiener med hjulvispteknikk.

Ellers var det høy tetthet av disse som det nå teller dager, kalorier og smøregrader før Birken. De har alle utstyrt seg med de tighteste dressene, de største hodelyktene (jeg lover, jeg trodde det var en trailer som kom bak meg, vi snakker 1000 meters-flomlys, og det PÅ HODET!). I tillegg har nesten alle hunder, og alle er de like senete, siklete og ville i blikket som eierne sine. Det er ingen tvil om at den tiden der disse menneskene gikk på tur, og langrenn var noe lystbetont, er forbi. Nå går man renn. Eller løper renn. Og alt som ikke er renn, er oppkjøring til renn.

Derfor syns jeg ikke det var så galt likevel, at vi ikke nådde det som var dagens mål, nemlig Holmenkollen, og åpningen av den nye bakken (og det som kunne ha blitt et historisk hopprenn). Jeg er heller lykkelig for at jeg ikke skal gå Birken, og dermed kan velge å ta en pause midt i de letteste bakkene, elller bare si at, nei, nå går vi hjem igjen etter å ha kost oss med en heller usunn nistepakke på ei deilig oppvarma seter.

For selv om ikke skia hadde vært topp, ei heller den fysiske formen, var vi igrunnen alle enige om at det hadde vært en fin tur.