A love story at its end

Lenge prøvde jeg å unngå deg. Jeg gikk omveier, kjørte omveier. Noen ganger kom vi likevel på kollisjonskurs. I Birkelunden, den kaldeste dagen, og sporene dine var snødd vekk og jeg skjønte ikke jeg fulgte dem før jeg sto der på holdeplassen. Du kunne ha kommet, men gjorde det ikke. Noen folk i en klynge lo, ristet på hodet.

Det var da jeg bestemte meg. Jeg måtte gi opp, og innse at jeg kunne rett og slett ikke kunne komme unna deg.

Jeg klarte meg greit den første tiden. Jeg irriterte meg kanskje litt når du ikke kom til planlagt tid, men etter hvert begynte jeg å nyte ventetiden. Jeg leste bøker jeg aldri hadde tatt meg tid til å åpne før, og jeg lærte din verden å kjenne, fra innsiden. Jeg visste hvilke knapper jeg skulle trykke på og når jeg skulle trå varsomt (bortsett fra den ene gangen, da jeg snublet i toppen av trappen på Jernbanetorget, og du forsvant før jeg fikk reist meg, og ristet av meg skammen og sørpa)

Hvorfor fant jeg meg i det? Fordi jeg kan ikke leve uten deg.

Men som alle kjærlighetshistorier før vår, er det ingen garanti for at ting går som man håper. Jeg skal ikke si at jeg ikke kan bli glad i deg igjen, men når du to forbanna ganger på tre jævla dager klarer å sette meg i den så innihelvetes ergelige situasjonen som du gjorde, da nærmer det seg slutten for hva jeg kan akseptere. For jeg prøver ikke å bedra deg. Jeg betaler villig de 570 kronene det koster for at du og jeg skal kunne være sammen, i 2 x 20 minutter nesten hver eneste dag i måneden. Men uten tillit har vi ingen ting.

Så, tro meg, #Ruter, vær-så-inderlig-snill, når jeg sier at jeg glemte billetten min hjemme den første gangen, og tro meg, plis, når jeg bekjenner at jeg hadde glemt hvilken dato jeg måtte fylle opp kortet den andre gangen. Vær så, vær så snill?!