Susanne og den store hvite telefonen

Da er det bare å ønske Beach 2010 hjertelig velkommen, for makan til slankekur har jeg ikke vært borti noen gang. To dager og to netter med høylytte rop etter elgen, både i full offentlighet og i heimen, har sannelig gjort underverker med fasjongen! Matlysten ligger på samme nivå som hos en middels stor gnager, og klarer jeg å holde meg her ser jeg fram til en sommer uten den minste bekymring for hva bikinibilder skulle angå. Heia omgangssyken!

Mennesker med mening

Jeg var så redd den kvelden før jeg reiste tilbake til Bergen. For at alt det jeg brått reiste fra og ikke visste om jeg kom til å returnere til, ikke ville gi meg den velkomsten jeg ønsket og håpet på. At byen jeg elsket skulle gi meg en kald skulder. Som en forsmådd elsker. Jeg dro fra flere uavsluttede kapitler. Og det regnet når jeg kom tilbake. Det skulle bare mangle tenkte jeg. Hvis det er en ting jeg alltid glemmer, så er det at det regner i Bergen. To år med gummistøvlene som fast følgesvenn over Torgalmenningen, og jeg glemmer at det kan regne, bare et snaut år senere. Men så stoppet det. Regnet. Eller, jeg gikk inn og da gjorde det meg jo ingen ting. Men det sluttet altså å regne mens jeg var der inne. På den cafeen, med det navnet som får hjertet mitt til å banke så fort. Sammen med hun derre fine, som jeg ikke vet hva jeg skulle gjort uten, begynte jeg å pusle ut fragmentene av minner som jeg ikke klarte å bestemme meg om jeg skulle gjemme, glemme eller gråte over.

Jeg bestemte meg for å gjemme. For jeg tror det er litt sånn som med regnet i Bergen. Sløret av min hukommelse blir denne detaljen marginal. Ikke borte, men overskygget av helt andre ting. Som hvordan brosteinen kan glitre en oktobermorgen. Eller hvordan magnoliatreet foran Antonio kan fylle et smau med sin umiskjennelige parfyme. Lysene fra klokka på høyden. Flygende kirsebærblomster rundt Lille Lungen. Og dem. Disse vakre menneskene jeg fant der. Disse som ga livet mitt så mye mening at det noen ganger var vondt. Vi delte så raust med hverandre, det gode med det vonde.

Det var godt å se dere igjen.

Og til dere andre, som jeg ennå hadde hatt til gode å oppleve Bergen sammen med, herregud, så godt det var å se dere igjen.

Bergen

Her fant jeg alt.

Bon Appetit!

Har du noen gang fått gåsehud av å se en bok? Jeg tar min fysiske reaksjon på synet av matlagingsbibelen Larousse Gastronomique her forleden dag, som et tegn på at jeg muligens er over gjennomsnittlig opptatt av mat.

Så da kveldens valg av film sto mellom en om mat og en annen som "ikke var med eksplosjoner eller klovner som dreper", ble valget lett. Det ble to fornøyelige timer i selskap med damen som lærte amerikanerne å lage mat på den "riktige"måten, Julia Child. Filmen Julie and Julia er en hyllest til gledene ved å lage mat, en romantisk komedie der den klassiske boy meets girl er byttet ut med girl meets cooking. Den er alldeles riktig på en grå dag som denne, og det anbefales at et heller anstendig måltid er inntatt før det trykkes play. Men sulten blir du nok uansett.
Her er den ekte Julia Child, sammen med alle kyllingvennene sine.

Ekte.gal.skap

Denne helgen bærer det hjem til opphavet i Fiskelandsbyen, for å feire deres 25 års lange ekteskap. Akkurat like lenge som de har vært mamman og pappan min, har de også klart å holde sammen. De har klart seg gjennom opp til flere teltturer, oppussinger og andre typiske ekteskaps-utfordrere, og like iherdig har de bestandig gjort sitt beste for at det hjemmet jeg skulle vokse opp i, var akkurat passe balansert og harmonisk.

De har blitt malen for hvordan jeg kommer til å gjøre ting den gangen det blir min tur. Bortsett fra et par ting hist og her, riktignok. Sånn for eksempel av typen, hei, la oss bare få ett barn da! Nei, ansvaret for å ta slekta videre bør helst deles på fler enn ett individ mener nå jeg. Deres enbårne. Men nok om det. Stående applaus skal de nå i alle fall få, mine kjære to, og et hjertelig tusen tusen takk for alt det deres flotte galskap har latt meg ta del i.

Takk for at dere har vist meg hvordan posere på bilder.

Takk for at dere har vist meg at alt som kommer fra naturen er fint...

...Sånn at vi helt uten diskusjon kunne dra hit:

...og si at "idag spiser vi dette til frokost":

Say Cheese 2

Enkelte ganger settes det til livs mat som gjør alle måltider etter dette, litt... kjedeligere.  I løpet av mitt liv har jeg hatt et par slike, nærmest paradigmeskiftende-like opplevelser. Og opp til fler ganger har det vært på grunn av noe så enkelt som en pizza.

I Berkeley fikk jeg gleden av å oppleve pizzaen hos oste-kollektivet Cheeseboard. Sikringskost av typen som gjør at du priser deg lykkelig over at bikinisesongen ennå er noen måneder unna. 

Så med dette i hu, og en kalender som godtar heldekkende bekledning i minst en god måned til, tok jeg igår for meg av vår egen, ennå beskjedne, ostebeholdning,  og satte sammen denne hyllesten til Cheeseboard, en osteorgie av en pizza.

På bånn
En halv pose gjær
1,5 dl vann
2 dl sammalt rug (man tager hva man haver)
2 dl hvetemel
2 ss olje
ei klype salt

Bland gjær og vann, og så alt det andre. Hev deigen til den blir dobbelt så stor, deng så løs, og hev en gang til.

På topp:
Alle mulige typer ost du kan oppdrive, jeg brukte følgende:
Vellagret Norvegia og Jarlsberg
Brie
St.Agur
Port Salut
Parmesan

En slags tapenade; basilikum, chilimarinerte oliven, hvitløk, olje og parmesan

Grilla paprika i strimler

Her er det slett ikke behov for pizzasaus, faren for at dette blir tørt er heller minimal.
Gi den 12 minutter på 230 grader, nyt alle de herlige luktene som kommer ut av oven, og stålsett deg for et pizzaklimaks av de skjeldne.

Say Cheese

Denne posten skal handle om pizza. Det er litt tidlig på morgenen ennå, og med tanke på når jeg hoppet til køys igår, burde jeg strengt tatt ligget og sovet ennå. Det gjør jeg altså ikke. Og jeg er ikke den som er den største fan av å bli vekket når jeg egentlig kan sove. Så, hadde ikke denne posten skullet handlet om pizza, hadde den nok vært adskillig mer harmdirrende enn den er.

Så, en liten høflig henstilling før vi går videre altså.


Kjære naboer. Kan dere ikke være så snille å lesbe dere ned noen hakk nå. For Guds skyld, klokka har ikke passert 8 en gang. Og verken Justin Bieber, the Baseballs eller Rosenborgsangen gjør seg spesielt godt på denne tiden av døgnet. Jeg tør også påstå at før 8 om morgenen ei heller er en passende tid for å teste kapasiteten på deres nye høytalere (som jeg også mistenker at dere har plassert litt for nærme vår soveromsvegg til at det kan ha noen effekt inne hos dere - bassen havner nemlig her, inne hos meg, i min madrass. Og det er vel ikke meningen, er det?)

Så, kunne dere vært så snille å enten
a) spille en sang av Florence and the Machine, eller
b) vente med å spille så høyt til en dag det ikke skiftes ut dører mellom våre respektive leiligheter.

Sånn.

Pizza altså. Igår laget jeg pizza med alle ostene jeg hadde i kjøleskapet. Det ble stygg-godt. Oppskriften, ja den skal du få etter en liten break med hu godeste Florence.

/Og tar jeg ikke helt feil, så er Beth Ditto med i en av scenene mot slutten der. Harru sett.