Et tilbud som jeg mest sannsynlig kommer til å takke ja til. Å få dette tar jeg som en stor komplement, en tillitserklæring og et tegn på at det å være flink jente som oftest lønner seg.
Likevel. Flinke jenter har noe mer med seg. Bagasje. Dersom jeg velger å si ja, er det en flink jente inni meg, hun som fikk de beste karakterene på en av USAs mest prestisjefylte universiteter, som aldri vil gi meg fri. Ved enhver mulig anledning vil denne flinke jenta komme nysgjerringe andre til unnsetning, for å forklare disse andre hvorfor jeg sa ja, for deretter å unnskylde det, og kalle det en midlertidig nødløsning. For det å starte opp sin egen cafe, drive den alene og bli sjef og ha ansvar, nei, det er ikke noe flinke jenter gjør. De blir advokater, tannleger, eller ingeniører eller fysioterapeuter. Eller journalister. Akkurat sånn som jeg burde. Men inni meg har jeg kommet til den erkjennelse at jeg er slett ingen journalist. Jeg er kanskje en flink journalist, i alle fall er det blitt meg fortalt, men min drivkraft har heller vært å være flink, enn å være oppriktig.
Som enebarn blir man utrolig god på å juge, og selv har jeg jugd på meg både døde søsken og kjærledyr i garasjen. Et par aha-opplevelser senere har jeg lagt fra meg denne leie vanen, men jeg er fremdeles ikke blitt god på å være ærlig mot meg selv. Jeg liker aller best å ta valg ved hjelp av kron eller mynt, og satse på at jeg klarer meg bra uansett utfall. Nå må jeg ta et valg for meg selv, uten hjelp fra noen andre. Det blir en drakamp mellom Susanne den flinke, men feige, og hun andre, uferdige, som ikke helt vet hva hun skal definere seg som.
For hva er man hvis man ikke er flink? Jeg håper at svaret er lidenskapelig, tøff og ærlig.
Jeg heier på deg.
SvarSlettÅ herregud, jeg vet akkurat hva du mener (tror jeg da)! Jeg føler meg flink, men feig, og også uferdig på en måte. Jeg vet jeg må bli noe mer, og bruke (den hersens) utdannelsen min til noe, men samtidig vil en del av meg bare satse lavt, gå for det trygge og enkle og jobbe på en fjellstue i sognefjorden. Jeg føler ikke alltid at det er sammenheng mellom å realisere seg selv, og å sørge for at en er lykkelig. Jeg har enda ikke funndet svaret på den ligningen. Ps, jeg har nå gått fire dager med en svær liksom-tattis med fargerike blomster på. Snart er jeg klar. Tror jeg.
SvarSlettEn krevende balansegang på alle måter, dette med lykke og selvrealisering. Alt for ofte tror jeg man lar andre definere hva som gjør- eller burde gjøre- oss lykkelige. Å finne sin vei, uavhengig av disse vedtatte sannhetene, krever faktisk en god porsjon mot det også. Jeg velger å tro at det å gjøre noe som andre kanskje ikke forventer kan være et viktig skritt i riktig retning... Eller kanskje er det så enkelt som at veien er målet?
SvarSlettOg mens vi er inne på det, en trenger en god del gøts for å ta en tattis og altså! spent^^